Den eldste fiskeskipper som nu lever her i byen, er Aagne Drevik. Han er født ute i Skarbøvikane 11 desember 1850. 24 år gammel ble han skøyteskipper, og så stod han som fører av fiskefartøy til 1917, då han trakk seg tilbake fra sjøen. Men helt landkrabbe kunne han nok ikke trives med at være, siden den tid har han deltatt i torskefiske både i Borgundfjorden og utenfor Lesten.
– Den første fiskeskøyte jeg var ombord i var Lars Bakkes «Fyrsten». 24 år gammel ble jeg fører av Methlie & Løegs småskøyte «Ullahammeren». Med den førte jeg Ulla fyrs første fyrvokter med familie til Ulla, da han tiltrådte sin stilling der. – Siden førte jeg forskjellige skøyter for forskjellige redere til jeg omkring 1890 under torskefisket ble fører av dampskipet «Arne», som kjøpmann Emil F. Rasmussen leide frå Trondhjem og brukte som fiskebåt. I 1894 var fiskedampskipet «Viking» ferdig for regning av interessentselskap som jeg hadde fått istand i Skarbøvikane, og som jeg senere førte i 3 år. En tid senere kostet jeg sammen med Brødrene Mogstad fiskedampskipet «Skreien», som jeg førte til 1917.
I 1894 kostet jeg makrelgarn, likesom jeg hadde en del sildegarn med og drev drivgarnsfiske i Nordsjøen, før hadde jeg en rekke år drevet dorgefiske efter makrel. Jeg er den første mann som fra den norske kyst har drevet moderne drivgarnsfiske. Ellers har jeg vært borte i mange slags sjøbruk; jeg har vært på Færøyane med notbruk og kastet efter sild i fjordene der. På makrelfiske i Nordsjøen hadde jeg med meg synkenot, men den kom jeg ikke til at bruke. Ialt har jeg nu i 13 år drevet fiske i Nordsjøen på strekningen fra Lindesnes til helt borte under den engelske kyst.
Jeg kan så godt minnes første svenskeskøyten som kom hertil for at drive eggafiske. Det er nu omtrent 69 år siden. En mørk kveld kom den inn fra havet og tørnet under Valderhaug. Skuten var stor, og skipperen het Larsen. Folk her undret seg over at fiskere av en fremmed nasjon kunne i mørke finne inn gjennom skjærgården til god ankerplass – uten kjentmenn.
Gamle Ole Thoresen var den første nordmann, som førte skute på bankfiske. Først hadde han en liten jakt fra Kristiansund. Så kom han her, og fikk en stor tremastet skøyte at føre for H.W. Friis. Skuten hette den gang «Bruden», senere ble den forlenget og omrigget til tomaster, da fikk den navnet «Brateggen» og Thoresen førte den så lenge han drev sjøen.
Ellers var det svenskene som var våre læremestre i den første tid. De kom hertil med mange og store skuter. Hver av dem skulde ha en norsk kjentmann ombord, men han skulde ha bare halv lot. Mange av våre første eggafiskere gjorde sådan tjeneste ombord i svenskeskøytene. Således Ålum-Johan, Sande-Johan, Peter Valderhaug, gamle Viddal o.fl.
Her var stort sommerfiske, og det skapte en betydelig forretningsvirksomhet. Rønneberg kjøpte meget eggafisk, senere kom Madsen og Rasmussen til og flere. Og snart ble det til det, at vilde en være noget til kar her i byen, så måtte han ha en fiskeskøyte – omtrent som nu med fiskedampskipene.
Etter hvert utviklet vårt fiske seg slik at svenskerne ikke kunne konkurrere med oss. Svenskeskøytene forsvant fra havnen i slutten av 70 årene. Men ennu i lang tid var her svenske fiskere ombord i Ålesunds-skøytene. Svenskerne var nemlig bedre vant med at behandle de tunge båtene, som vi den gang hadde, liksom de hadde større ferdighet i både at egne og at kaste. Men etter hvert fikk nordmennene tilstrekkelig øvelse og svenskerne kom bort frå vår fiskerflåte. Og vår banfiskeflåte vokste både i byen og ute på øyene. «Haabet» av Ulla var den første nybyggede fiskeskøyte bygget for norsk regning. Jeg var selv med at rigge den inne på Vestnes.
– Hvorledes var utbytte av eggafisket den tid?
Vi var ikke så stort vant den gang, og vi syntes godt gjort om en mann fikk 100 daler på seg om sommeren. Det var et slitsomt liv. – Kappestrid fra man lettet anker i havn og til man atter tørnet inne på havnen. På veien utover var det kappseilas. Det gjaldt være den første som kastet anker på den beste fiskeplassen. Der ute lå skøytene i rekke; men måtte passe vel på at der var plass til kasting av 4 stubber mellom hver skøyte. Det tok på armen at trekke line med håndkraft på det store dyp. I førstningen lå mannskapet om natten med lever i vottene oppover hendene, ellers vilde fingrene bli så tørre og såre at man intet fikk utrette dagen etter. Ombord kappedes man om egning av liner; den første som fikk sin ferdig, ropte: Hal båt! og da fikk hver mann være ferdig. Var man for sen ut av køyen, fikk man gå i båten uten mat og kaffe.
Når stormen satte inn og «liggerne» måtte ride den av ute på bankene, satte først fiskerne sine liner istand, satte flå på dem, spleiset – en knute tåltes ikke på linen den gang – filte anglerne o.m. Var en mann slurvet med sine liner, fikk han en ørefik og ble gående som narr ombord. Når vegnen var ferdig, øvet man seg i annet sjømannsarbeide, spleiset en ende, laget en knop, la inn en blokk osv. De kunne slikt den gang; men så var det også da en lyst at se en fiskeskøyte så vel stelt og fin den lå på havnen.
– Nu for tiden er fiskerne ikke sjøfolk. De kan ikke spleise en ende, ikke legge inn en blokk, ikke trensle en stropp. Jeg går nu langs havnen og ser ikke en motorbåt som er fint rigget.
Søndmørsposten, 30. november 1922. (delvis modernisert)