Den andre turen vi gjorde i Vesterisen hadde vi også skyttere fra Tromsø, men fra 1900 begynte vi å greie oss selv, forteller Peter S. Brandal. Da var jeg første-skytter og en 18-åring 2. skytter. Vi var det året for første gang innom Grønland med Minna og Havfruen, som førtes av mig og min bror Ole. Og siden var vi hvert år innom det såsandt isforholdene tillot det.
Jeg drev på med fangstingen til i 1911. Da var forretningen blitt så stor – 4-5 skuter – at administrasjonen krevet sin mann fullt ut.
– Hvordan likte De fangstlivet?
– Den lille 40 ton skuten var mitt liv. Jeg har aldri følt mig så tilfreds som den gang. Å stå oppe i tønna på egen skute og se liv og rørelse om sig, prektige medarbeidere som med liv og lyst gikk op i arbeidet, det er de hyggeligste stunder jeg har hatt. Ellers drev vi islandsfiske, storsildfiske og torskefiske, så vi hadde drift året rundt.
– Og De har vel mange spennende opleveleser fra den tid?
– Å, ja. Bjørnen skaffet oss flere spennende situasjoner. En gang var jeg ilde ute. Folkene var på isen og hadde jaget ut en isbjørn. Den tok imidlertid en annen vei enn beregnet og jeg gikk op på en flore og begynte å springe for å stoppe dyret. Jeg fikk imidlertid hjertesting og måtte legge mig ned mellom to skrugarer. Da jeg hadde ligget der en stund fikk jeg høre noe puste så tungt like ved mig – det var bjørnen. Den stod oppe på skrugaren bare 3-4 meter fra mig.
Nu er det det eiendommelige med bjørnen at så lenge en ser den inn i øinene kan den intet gjøre. Den står bare og virrer med hodet for å bli kvitt menneske-stiren, men tør ikke gå til angrep. Jeg så den i øinene mens jeg samtidig fikke luret op geværet, blåst løpet rent for eventuell sne, tatt sikte og skutt den gjennem strupen. Den falt om og rett over mig. – Da hørte jeg folkene mine rope: No tok bjørnen han! Jeg var redd for at de vilde begynne å skyte og kanskje ramme mig, kravlet op på skrugaren og fikk gjort dem begripelig at alt var iorden. Men hadde jeg den gang blitt nervøs, hadde det nok gått galt.
Siden har jeg vært borte i mangt og meget både under bjørne-jakt, kvalrosjakt og i stormfullt vær, men nærmere døden enn den gang har jeg aldri vært. Jeg har ialt skutt 152 bjørner og 150 moskusokser. De første årene ga slik fangst ganske pent ekstrautbytte. Museene rundt om i verden betalte et par hundre kroner stykket.
– Og nu er det sønnene som fortsette tradisjonen?
– Ja. Ishavet tar på sin mann. Når man har passert de 50 år skal det godt gjøres å kunne klare det lenger. Helsen begynner nu å slå mere og mere klikk, så jeg trekker mig mere og mere tilbake fra rederiledelsen også.
– Og hvordan anser De framtidsutsiktene for fangstnæringen?
– Det ser ut til at alt som heter pels skal få god avsetning og til stigende priser. I dårlige tider går det jo ut over de finere skinnsorter. Men for seloljen ser det for tiden mindre lyst ut. Mens det i god-tiden var bagateller å omsette 1000 fat, er det nu ofte vanskelig å bli av med 10-20 fat.
Det er den økonomiske krig landene i mellem med stadig høiere tollmurer og restriksjoner på alle kanter som gjør det så vanskelig også for fangstnæringen. Men på den annen side må man ikke tape motet heller. Man må være optimister skal det bli til noe, være skapende samtidig som man nøie passer på det som kan være til nytte ikke bare for en selv og sine medarbeidere, men for hele samfundet.
– De har vel kommet sammen med våre kjente polfarere?
– Jeg var dus-kamerat både med Otto Sverdrup, Wisting, Nansen og Amundsen. Var således med Roald Amundsen den gang han kjøpte Gjøa. Fra samværet med han har jeg bare gode minner. Roald Amundsen er det største og beste menneske jeg har truffet. Og Dietrichson var også en real kar, en sprek, uforferdet og sympatisk ung mann, som kanskje var den Amundsen satte meste pris på av alle sine unge medarbeidere.
Sunnmørsposten, 30. november 1932