Siden 1948 har hver vår en stor norsk fiskerflåte driftet ved Vest-Grønland. I år talte den 62 store moderne skøyter med tilsammen 1200manns besetning.
Det norske fiske ved Vest-Grønland begynte forresten allerede i 1924, men da de norske fiskere den gang ikke hadde adgang til noen havn på Vest-Grønland, ble deltakelsen ikke så stor. Det var for risikabelt å måtte ligge ute på Grønlandshavet med den sterke påkjenning som dette hav er for fiskefarkoster som ikke kan søke land på Grønlandskysten.
Det ble konstatert at det var rike forekomster av torsk og kveite på bankene utfor. Og da Færingehavn ble åpnet for norske fiskere på Vest-Grønland ble A.l. Utrustning startet i Ålesund i 1948 for å kunne gjøre det norske fisket ved Vest-Grønland til et sesongfiske som kunne skaffe større fiskefangster til Norge enn tilfelle hadde vært tidligere uten fast havn på Vest-Grønland.
Det er fiskere helt fra Troms fylke i nord til Rogaland fylke i sør som drifter utenfor Vest-Grønland fra mai til ut i oktober. De fleste fiskere kommer fra Møre som har noen av de største havgående skøyter og kanskje også de største erfaringer, når det gjelder bankfiske på gjerne farvann.
Det er en hard påkjenning for fiskere som drifter ved Vest-Grønland. De er ute på bankene fra 14 dager til tre uker om gangen, og i denne tiden blir det knapt om søvn, da det driftes så å si døgnet rundt. Det er meste liner som brukes, og linesetningene kan være på 20-30000 angler i settet. Garn brukes selvfølgelig, men line gir som regel det største utbytte. Juksa brukes også, og når tosken står et stykke oppe i sjøen, kan dette fiske gi gode resultater.
Det er stor konkurranse om fisken på bankene utfor Vest-Grønland. Foruten nordmenn deltar både færinger, islendere, franskmenn, portugisere, svensker og dansker på feltet. Færingene bruker mest trål, og deres store moderne trålere gjorde i år en usedvanlig rik fangst ved Vest-Grønland. Portugiserne fisker mest med håndsnøre på bankene og de er noen fremragende juksefiskere.
Driften på bankene er ofte meget risikabel på grunn av de store isfjellene som er vanskelige å se i tåken som det er så masse av om sommeren utfor Vest-Grønland. Det gjelder derfor om å passe godt på så en ikke kommer for nær et isfjell. Det kan også ryke opp harde stormer på bankene, og da gjelder det om å kunne ride av stormene uten å få skade på skøytene.
De norske fiskere har sin egen havn på Vest-Grønland, Asgrikohavn, som ligger like innenfor Færingehavn, og her lastes fisken som skøytene kommer inn med fra bankene ombord på lasteskip, som så fører den til Norge, hvor torsken tilvirkes som klippfisk, mens kveiten fryses til salg på det innenlandske marked. I slutten av sesongen tar skøytene fangsten med seg til Norge.
Utseilingen fra Asgrikohavn til de nærmeste bankene tar fire-fem timer, så havnen ligger meget sentralt til for de norske fiskerne. Foruten A.l’s lokaler for utrustning er der i Asgrikohavn oppført oljetanker og et velferdshus, hvor de norske fiskerne kan ha en hyggelig stund mellom hver gang de er inne i havnen med fangst.
I Færingehavn har danskene bygget et ganske stort sykehus med førsteklasses utstyr, og her kan de norske fiskere behandles av danske leger, hvis de blir syke. De norske fiskere har ingen norsk lege i Asgrikohavn under fisket, men siste sommer var der en norsk diakon.
Det er sjelden at det inntreffer noen alvorlige sykdomstilfelle blant de norske fiskerne. Det er mest svullfingre de må søke legehjelp for. Det er jo så lett gjort å sette en angel fast i en finger under fisket, og da sårene ikke kan behandles tilstrekkelig sanitært under fangsten, blir det ofte verkende svullfingre.
Det står mye torsk inne i fjordene på Vest-Grønland, men bare grønlendere har lov til å fiske der. De driver både med liner, juksa og garn, og de gjør gode fangster, særlig da grønlendere som fisker fra motorbåter. Grønlendere har ikke lov å selge fangstene sine til nordmennene, og de klager over at danskene holder svært lave priser.
I elvene inne i fjorden er det mye stor sjørør, og den spiller en stor rolle som inntektskilde for grønlenderne. Nordmennene har ikke lov til å fiske sjørør, så grønlenderne er alene om dette fisket.
Det norske fiske ved Vest-Grønland ga i år 16000 tonn til en førstehåndsverdi av 16 millioner kroner, et verdifullt tilskudd til norsk næringsliv. Selvfølgelig har utbyttet vært sterkt varierende for deltakerne i fisket. Noen har gjort svært gode fangster, mens andre knapt har fisket stort mer enn at utgiftene dekkes, men alt fiske er jo sjansebetont, så det er ikke å vente at fisket ved Vest-Grønland skal være en unntakelse. De heldigste fiskere har imidlertid all grunn til å være fornøyet med sesongen ved Vest-Grønland. Men så har de også slitt hardt for å kunne skaffe hard valuta til landet.
Overreisen til Vest-Grønland og hjemreisen er et stort faremoment for de norske fiskere ved Vest-Grønland. Det er jo over 4000 sjømil de skal tilbakelegge fra de starter i Norge og til de vender tilbake dit i slutten av oktober. De kan komme ut for harde stormer både om våren og høsten, og det har forekommet både forlis og havarier. Men stort sett må det sies at faremomentet ikke har vært så stort som en kunne ha god grunn til å regne med. Det skyldes vel i første rekke det gode sjømannskap fiskerne har vist seg å være i besittelse av under de lange seilaser mellom Norge og Vest-Grønland.
Det norske fisket ved Vest-Grønland har meget av spenningen over seg, men de som deltar i dette er neppe tilbøyelig til å se noe av eventyret ved det. De minnes bare slitet som de har opplevd på kroppen i fire måneder utenfor en kald og og fjern kyst,og særlig de som så å si vender tomhendte hjem fra strabasene på Grønlandshavet, har god grunn til ikke å sette fisket utfor Vest-Grønland i forbindelse med det eventyrlige.
Det eneste eventyrlige de har opplevd er ekkoloddet som registrerte fisken i sjøen, men det hadde de sikkert før opplevd i hjemlige farvann. Men neste år er de kanskje allikevel atter på bankene utfor Vest-Grønland for å spille med i det sjanseartede lotteriet om fisken. Norrønafolket vil nå engang fare, og i sinnet hos nordlendinger, vestlendinger og sørlendinger brenner lengslen etter å få oppleve det eventyrlige fiske – selv om de skal helt oppover til Vest-Grønland for å få denne opplevelsen eller skuffelsen.
Av Edvard Welle-Strand i Bergens Arbeiderblad, 24.november 1951.