Er det min levnetsbeskrivelse De vil ha, må De belave Dem på et lengere Brandals-besøk, sier gamle Sevrin Brandal smilende en november-ettermiddag jeg har oppsøkt ham i hans lille koselige hjem.
Sevrin ligger tilkøis. Kroppen begynner så smått å svikte og det må den vel igrunnen ha lov til nu Sevrin Brandal er 86 år gammel. Det er et langt og strevsomt liv han kan se tilbake på, men også et liv som ga resultater – ikke minst for andre, for samfundet.
Han var ikke stor kroppen før han begynte å drive sjøen. 19 år var han da han første gang fikk båt å føre og han blev snart en foregangsmann på fiskerienes område. Et diplom fra Selskapet for fiskerienes fremme vidner bl.a. om det. Men han har ikke bare fulgt med i utviklingen, han har også banet nye veie for sunnmørsk fiskeri- og fangstnæring. Han var således den første herfra som utrustet for finnmarksfiske og det var han som ga støtet til den fangstnæring som sunnmøringene nu i løpet av kort tid har utviklet videre, slik at de nu står som de ledende, har overfløiet sine læremestre uti fangstlivets mysterium, tromsøværingene og hammerfestingene.
Hvordan jeg blev fangstmann spør du, jo, det gikk underlig for sig, sier gamle Sevrin og begynner å fortelle. Det var i 1897 jeg drev finnmarksfiske som skipper på Sandborgs «Nils Liaaen». Vi hadde fått ruskevær med tett snekave så vi måtte søke land. Utpå morgenen da været lettet fikk jeg se at nok en skute var tørnet opp i nærheten av oss. Det må være en gutt som har fått torsk, tenkte jeg, så søkklastet som den var og jeg rodde borttil karen for å hilse på ham.
Da jeg kom over rekken fikk jeg se en mengde skinn ligge på storluka. Har han vært ute og skutt rein, tru? Og jeg begynte å spørre skipperen ut. Det var nok ingen reinjeger, men en fangstmann – den første jeg hadde truffet.
Jeg blev begeistret over det han fortalte og tenkte i mitt stille sind at nu skulde det bli slutt med å stulle med torsken, her var det noe nytt en kunde prøve krefter med. Og som tenkt, så gjort. I Tromsø fikk jeg tak i en ishavsskipper, fikk ham med for å se på de 4 skutene vi hadde liggende på havna og spurte om de vilde egne sig for ishavsfangst. Skulde tru det blev støvandes greier når de bare blev litt omvølt, mente han, og da var min beslutning fattet.
Jeg reiste hjem til Ålesund fikk oppgjør og bad takk og farvel med Sandborg. Han blev forbauset og vilde vite grunnen til at jeg nu takket av som hans fiskeskipper, og enden blev at jeg måtte ut med min plan om ishavsfangst. Og Sandborg vilde være med.
Jeg fremholdt foretagendets betenkeligheter. Det var et hasardiøst foretagende, det rene lotteri som jeg ikke vilde føre andre opp i. Og gikk det galt måtte en jo være forberedt ikke bare på pengetap, men også på kritikk og kaldflir.
Men Sandborg holdt på sitt. Og enden blev at jeg drog nordover med «Nils Liaaen» og sønnen min, Petter, med eget fartøi. «Minna».
Utrustningen var det meget bal med. Det var jo noe helt nytt for mig dette som knapt hadde sett et fangstfartøi før. Jeg var jo helt uten erfaring. Både utkiks-tønna og annet fikk jeg laget slik som jeg tenkte meig det måtte være. I Tromsø fikk vi tak i skyttere. Jeg fikk et umenneske av en kar som gjorde livet surt for oss, mens Petter var heldig og fikk en støvendes grei skytter.
Vi kom fra hverandre, og da det ut i sesongen frettest at en fangstskute var forlist, blev jeg naturligvis engstelig for at det var «Minna» som var gått under. Engstelsen for at det var tilstøtt sønnen min noe og bevisstheten om at det var jeg som hadde bragt ham opp i dett ga mig aldri fred. Tilslutt måtte jeg bruke opium for å få sove. Men så St. Hans-afta jeg kom ilag med en Alta-væring fortalte denne at nu så han et fartøi som etter min beskrivelse måtte være «Minna». Og ganske riktig, det var det, og godt laste var skuta også.
Jeg var 51 år den gangen og var bare ute to turer til, men sønnene mine og barnebarna har fulgt etter.
Utdrag or Sunnmørsposten, 30. november 1932.