Saueberging i Barstaddalen hausten 1956

Randers Heen «fisket» 12 sauer i går.

Tidlig i går morges drog Svint II fra Ålesund med Arne Randers Heen og Thorbjørn Krohn ombord. Fra Barstadvika var de blitt om å prøve å redde en saueflokk som hadde blitt skremt under sankinga for 10 dager siden, og stod fast på en berghylle tett under toppen av Fossetinden-Burklehornet – i 1100 meters høyde og med 200 meters absolutt loddrett stup under seg.

Eieren, Guttorm Barstad, var klar over at her måtte det spesialutstyr og en øvet tindekar til dersom det skulle gå vel. Og da ble det Arne Randers Heen som ble budsendt, som et utall ganger før i de siste 25 åra når sau skulle berges. Han har en utrolig rutine i slike situasjoner.

Allerede før kl 12 kunne klatrerne og 5 Barstad-karer titte ned på sauene i det veldige stupet over Molladalen. Av flokken på 14 var det 12 igjen. To kadavre lå i snøen djupt nedunder opphakket av massevis av rovfugl.

Det viste seg at noe skarpklatring ikke ble nødvendig for å smette seg fra sida inn på hylla, men dyra var sky og søkte nedover hvor avsatsen smalnet av og ble farligere. Man fant en brukbar veg så en kar kunne stå på post og møte dem der. Og da de stakkars sauene etter hvert roet seg litt, klarte Heen å fange inn den ene etter den andre ved hjelp av ei lang bambustroe med renneløkke. Med stegjern under støvlene kunne han hale dem til seg, og så gi dem en kraftig dytt ut over ei steinblokk som stengte over avgrunnen, mens karene ovenfor dro lynsnart til seg. Det gikk over all forventning, så på mindre enn to timer etter man var kommet opp var alle i sikkerhet.

Dyra var sjølsagt stive og skrale til å begynne med, utsulta som de var. Men etter hvert kviknet de til, så bortsett fra et lam som måtte bæres, gikk det fint å komme til dals. Og sauene kunne beite uskadde på grønne marker allerede tre timer etter operasjonen på Fossetinden var begynt. At Barstad-karene og bygdefolket ellers var storveis fornøyd med ekspedisjonen, sier seg sjøl.

Krohn kunne hele tiden ofre seg for filming av bergingsarbeidet, og selv om stupet lå heilt i skygge, tror vi han fikk en riktig fin filmreportasje, rutinert som han er.

Redigert frå Sunnmørsposten av 8. oktober 1956