– Til fram i 1860-årene var sunnmørsåttringen så si enerådende. Da begynte en og annen å bruke listerbåt – eller søringsbåt som den kaltes. Den var mer lettrodd og lettseilt enn åttringen. I 1869 ble det gjort forsøk med en ny båttype – møringsbåten. Det første fartøyet av denne sorten forliste sør for Skorpen – den kom for nær et fall, og bråttet fylte den. Året etter ble det bygd en ny båt av samme typen. Den fikk navnet «Møringen», senere ble mørisgnavnet hengende ved denne båttypen. I 1889 ble de første dekksbåtene her på Sunnmøre bygd, – en til Iver Larsen Synnes og en til Elias Knudsen Røsvik. Joakim Brusdal og min far hadde hørt mye snakk om disse nye dekksbåtene. De fikk leid dekksbåten til Iver Synnes til sommerfiske det året. Båten bar navnet «Snøgg».
Det var fint vær den sommeren, men en dag buholmstrandfiskerne var på sjøen med de åpne båtene sine, frisknet nordvesten og de måtte søke nødhavn på Grasøyane. Det så ikke ut til å bli sjøvær så snart, og flere av mannskapet ymtet frampå om å reise heim. Men det var lite rådelig for disse båtene, så lenge nordvesten var så stri. «Snøgg» var også med i følget, og buholmstrandingene sa ertende til mannskapet der, at det var vel ingen sak å ta på hjemveg for dem som hadde dekksbåt. Ja, «Snøgg»-karene hadde nok tenkt på det, de hadde hug til å se hva den vesle dekksbåten dugde til i storm, og dermed la «Snøgg» i veg. Straks etter kastet også buholmfiskerne fortøyningene. På «Snøgg» satte de to-revet storseil, fokk og stormklyver. Innover bar det, men det ble en farlig vasking, båten lå mer under enn over vatnet. Da de kom til byen, lå de så langt foran buholmstrandingene, at de rakk å gå hjem, skifte klær og spise og komme ned til havna igjen, før den første seksringen kom inn Moljegapet. Da fikk buholmkarene vyrdnad for «Snøgg», og tok straks etter selv å koste seg slike båter.
Det ble i årene framover eksperimentert med forskjellige seilføringer for møringsbåtene. Seilmaker Henriksen d.e. ved Storneskaia var her til stor hjelp og rettledning for fiskerne. Han hadde fart til sjøs som seilmaker, bl.a. i Kina-traden og det var han som ga idéen til å bruke latin- og gaffelseil på møringsbåtene.
DAMPSKIPENE
Storskøytene, som hadde dominert stort i 1870-årene, egnet seg ikke så godt lenger då kveitefisket i 1880-årene begynte å ta oppsving. Det var mer praktisk med mindre skøyter og dekksbåter og framfor alt dampskip. Allerede i 1860-årene hadde Ålesunds-kjøpmennene Joachim Anderssen, Fredr. Hanssen og Jens Sahl latt bygge et etter måten stort fiskedampskip ved Bergens mekaniske verksted, «Erknø», men etter noen mislykkede forsøk på Storegga, noe som helst skyldes at en ikke hadde øvede folk med, ble fartøyet solgt til et nyoprettet ruteselskap i Ålesund.
I 1884 lot Joachim Anderssen, som ikke hadde tapt troen på foretagendet, bygge fiskedampskipet «Activ» ved Møhlenpris verksted. Dimensjonene var beskjedne etter nåtidens målestokk, det var 50 fot langt, 13 fot bredt og 8 fot dypt. Ole Kjærem var fører og O. Kjærstad og O. Fjørtoft fiskeformenn på dette første spesialbygde fiskedampskipet. Det kom noen flere fiskedampskip til de første årene, og i 1896 hadde byen 4 av dem, foruten «Activ» også «Terje Vigen», «Slogen» og «Lodden». De driftigste av fiskerne kostet seg dekksbåter, slupper og skøyter, noen spekulerte også på å gå til bygging av dampskip. Dampskipene ble forresten nå for rene skoleskip å regne, – en tur med dem og 5-6 timers undervisning i navigasjon, og en var kvalifisert og fullbefaren!
I 1893 bygde Jens Hammeraas i Steinvågen 2 kuttere som det skulle settes 10 hk motorer i. De kostet 7000 kroner pr. stk. Montøren fikk ikke motorene i gang, og fartøyene måtte till Bergen for å få innsatt dampmaskiner. I 1890-årene fikk flere større fiskeskøyter innsatt dampmaskiner.
SNURPENOTA TAS I BRUK
Drivgarnsfisket etter sild utenfor Mørekysten tok til i 1897. Ålesund mekaniske verksted ble startet i 1899. Der ble s.s. «Ægir» bygd i 1903. Frå 1900 begynte fisket med snurpenot etter sild, men alt i 1880-årene var snurpenoten tatt i bruk etter sei. I 1905 sendte H.W. Friis 3 av fiskedampskipene sine på sildefiske ved Island. Han kjøpte en større eiendom i Hafnarfjord, og på de rike bankene der borte drev båtene hans i flere år også torskefiske. Etter hvert ble fisket mer allsidig, det ble rustet ut fartøyer for drivgarn- og snurpenotfiske under Island, – for drivgarn også i Nordsjøen. Til dette krevde igjen større og bedre fartøyer som etter hvert ble anskaffet. Det var de såkalte «sjølredere» som her gikk i brodden med de mest praktiske og best utstyrte fartøyene.
I 1908 fikke en egnerhus og sjølkaster. Fra omtrent samme tid fulgte overgangen fra petroleusmlamper til elektrisk lys ombord. Peder Brandal var den første som begynte med steam-styring. I 1920 fikk d.s. «Torberg» installert telefonisender, og senere i 1920-årene ble radio tatt i bruk ombord. De nyere tingene som balanseror, radiopeiling, elektrisk logg, ekkolodd etc. er velkjente.
Sunnmørsposten, 12. juni 1954.