Ingeborg Pettersen (1887-1963) var frå Ivagarden Myklebust, eldst av dei fem borna til Ivar M og Anna J Myklebust. År 1914 var ho elev ved husmorskulen i Ørsta. Seinhaustes 1917 gifta ho seg med den heimvende amerikafararen Lauritz Pettersen frå Flåskjer. I 1920 budde ekteparet på slektsgarden hans, synst på Flåskjer. Dei levde av «fiskeri og formue». Av formuen kjøpte Lauritz eit gardsbruk i Borre i Vestfold, der han og Ingeborg vart buande livet ut. Dei vart verande barnlause.
Bed og arbeid. Det var det du gjorde gjennom hele livet, Ingeborg Pettersen, det liv som var en eneste lang arbeidsdag i dine medskapningers tjeneste. Det var ikke bare menneskene du hadde omsorg for, også dyrene stod ditt hjertet nær, Få har forstått å stelle med dyr som du. Når ingen annen vovet å nærme segen ku, som var helt avsindig av smerte, satte du deg rolig ned under dyret og fikk melken varsomt ut av såre jur.
Når du efter utrolige anstrengelser fikk et arbeid gjort og vi spurte hvordan du kunne klare det, svarte du alltid: det er ingen ting som gjør seg sjøl. Spurte vi hvordan du hadde det, pleiet du svare: «Jeg kan ikke klage». Du møtte alle med et varmt smil, aldri sut eller klage. Når du fikk litt penger for ditt slit, pleiet du si: så meget har jeg da ikke gjort.
Grytidlig begynte din dag. En som trengte din hjelp kunne møte deg på tunet på vei til dyrene dine klokken fire om morgenen. «Står jeg opp klokken tre klarer jeg det», svarte du meg en gang jeg mente du tok for meget på deg.
Det gamle sagn sier at når vi er ferdige her nede, vil St. Peter møte oss med ordene: Vis meg dine hender. Ingeborg Pettersen kan trygt vise sine frem. De har arbeidet med utrolig flid – de har båret andres byrder. De har utført arbeide som andre hender kviet seg for å utføre – som andre hender unnslo seg for å gjøre. Et langt liv i gudsfrykt og nøysomhet er slutt.
Inger Alver Gløersen i Gjengangeren 20. mars 1963.
Kanskje «vår» Ingeborg Myklebust. Fotograf: Johannes Sponland, 1909. Kjelde: Fylkesfotorarkivet.mr.