Fiske til en førstehåndsverdi av 1,2 millioner kroner kom det unge mannskapet på M/S «Ramoen» hjem med etter 5 harde måneder utenfor Grønland. Et bemerkelsesverdig resultat – men kanskje mer bemerkelsesverdig enda: Gjennomsnittsalderen er bare 29 år.
Mannskapet på M/S «Ramoen» som er hjemmehørende på Vartdal på Sunnmøre, er trolig det yngste i hele fiskerflåten, i hvert fall på båter av en slik størrelsesorden. Gjennomsnittsalderen ligger så lavt som 29 år. Yngstemann, messegutten Bjørn Enebakk fra Rovde, er bare 15 år gammel og ellers er ti av den 18 manns store besetningen under 30 år. Skipperen, Per Inge Kvien fra Vartdal, er 23 år gammel, og nestkommanderende, bestmann Jostein Furnes fra Mauseidvåg er to år eldre. Eldstemann ombord er fisker Karl Gjertsen fra Volda. Han er 56 år gammel. – Det er litt av et ansvar å være så ung og ha øverste myndighet ombord i en båt til 2,2 millioner kroner og med 18-20manns besetning? Vi stiller spørsmålet til skipperen, en stø og rolig kar som ikke ser ut til å ta sin unge alder som nonen tyngsel. Det er virkelig et ansvar, og det føles, enten er ung eller ikke. Men da er det at en har behov for et godt mannskap. Og det har vi vært velsignet med her ombord. – Noen av de eldre karene er gjerne gode å ha og rådføre seg med enkelte ganger? – Det går nok ikke. Skipperen og bestmann må ta alle avgjørelser på egen hånd.
Det er ingen tilfeldighet at en kar som Per Inge Kvien blir fisker. Faren, Per Kvien, og onkelen, Rolf Kvien, har begge gode navn som ishavsskippere, og selv om de to nå har lagt opp, vil deres bedrifter bli trukket frem igjen både titt og ofte når store ishavshendinger kommer på tale. Per Inge har drevet fiske siden 1957, og har alt åtte sesonger bak seg på Grønland og på storsildfiske. Han har også rukket å ta realskolen, og betegnende for hans travelhet, gjorde han den unna på ett og et halvt år. Fiskerfagskolen tok han i 1962, og seilte som bestmann til i vår, da han fikk skipperjobben ombord i «Ramoen». Han har vært vikar på denne turen, men vil ikke ha noen vansker med å skaffe seg ny jobb. Han kan velge mellom flere skuter, men har ikke tatt noen bestemmelse ennå.
«Ramoen» kom til Ålesund fra Vest-Grønland 20. desember med en last bestående av 340 tonn saltfisk, 32000 liter tran og ett tonn kveite, noe som representerer en førstehåndsverdi på 1,3 mill. kr. Mannskapslotten regner de med skal bli om lag 25000 kroner, men ikke ett øre av dette misunnes dem. Turen har vart i fem måneder, og skulle man ta arbeidsinnsatsen i betraktning, spørs det ikke om en vanlig arbeider på land ville gå ut av sammenligningen med gevinst.
Hva gjør en ungdom i fritida i løpet av fem måneders isolasjon ombord i en båt, langvegs fra alt som heter sivilisasjon? Vi er uforsiktig nok til å stille dette spørsmålet, og blir møtt av dårlig skjulte flir over en slik uvitenhet. – Hva vi gjør? Det er vårt aller minste problem. Jo, da sover vi – det er en fiskers simple plikt å ta den søvnen han kan etter en arbeidsdag som ville fått en arbeider på land til å springe til fagforeningen. Men karene har faktisk hatt litt fritid, får vi omside[r] vite. De hadde bl.a. 16 timers opphold i fangstinga på grunn av dårlig vær –. Hvor mange arbeidstimer det kan bli pr dag er det vanskelig å si, men i hvertfall blir skrittene styrt til senga så fort det er råd. – Og skulle det bli noen minutter til overs, tenker vi hvordan vi skal få mer fisk slik at vi får komme oss hjem fortest mulig, skyter bestmannen inn. Ellers blir det tid til å lese brevene hjemmefra når de en og annen gang er i land etter forsyninger, og aviser og lettlest cowboylitteratur er populært. – Radioprogrammene som blir laget av Vigra lokal og sendt til Godthåp radio for utsending er fine saker, og er en god oppkvikker, sier bestmann Furnes – De kunne gjerne vart en time lenger, og blir lyttet til med interesse. Høyttalere som er plassert på forskjellige steder sørger for at det nesten ikke er en flekk ombord som ikke er dekket. Vi får også godt inn kortbølgesendinga fra Fredrikstad, og Vigra en gang imellom.
– Men så lange turer og uten noen muligheter for avkopling – oppstår det ikke lett gnissinger mellom mannskapet? – Det hender sjølsagt, men som oftest går det utrolig fint. Alle er innstilt på å arbeide hardt for å komme fort hjem, og da blir det faktisk ikke så god tid til å krangle. Kameratskapet her ombord har forresten vært enestående godt. Det kommer kanskje av at det er fine forhold ombord, med godt sanitærutstyr, gode to- og tremannslugarer. Trivelige messer, og ikke å forglemme god mat! Det siste sies med et sideblikk på stuerten, Per Espenakk, som straks rykker til og sier maken til mathester! Det er utrolig hva karene kan lange inn til et måltid. Varm mat skal de ha tre ganger for dagen, og ellers er det kaffe både titt og ofte.
Kommende sesong tror Kvien at det vil bli båter som reiser til Aust-Grønland alt i slutten av januar, tidligere enn noen gang før. Då varer trolig turen til mai, og så er det av gårde til Vest-Grønland kort tid etter. De to unge ansvarhavende ombord i «Ramoen» innrømmer at det er et hardt liv, ofte et blodslit. Men å kutte ut og ta seg jobb på land mens de ennå er unge? Å nei, det blir nok mange sesonger ennå, både på Grønland, Island og storsilda. Etter samtalen med karene ombord i «Ramoen» har det slått ned i oss en patentløsning for ungdom med fritidsproblemer: Reis på fiske til Vest-Grønland. Skipperen og bestmannen flirer og bifaller tanken: – Vi tror gjerne at det skulle blitt folk av noen hver!
Reportasje i Billedbladet NÅ nr 4/1966, ved Karl J. Vatne og Roger Engvik.