Vårt faste mareritt i Møre og Romsdal var tiden, fordi vi til stadighet var avhengig av forskjellige ferjer. Særlig ille var det engang vi skulle fra Vartdal til Aure. Vi hadde fått ferjen til å gjøre en avstikker fra sin vanlige rute for å hente oss, og da gjaldt det naturligvis mere enn noensinne å være på pletten. Vi hadde liten tid og kjørte som besatt, då vi plutselig fikk se to mannfolk som stod til livet midt i landeveien. Det var 2 karer som drev på med å grave en grøft tvers over veien. Dyp var den og bred var den.
-Vi venta ikke noen bil i dag, sa de beklagende.
Grøfta var ikke til å komme over, men heldigvis lå det en gård i nærheten hvor vi fikk tak i noen smale planker, og så kom vi oss til slutt over og suste i svimlende fart videre til bryggen, hvor ferjen var snill og lå og ventet.