Som en av de heldigste fiskere vil de fleste på disse kanter huske Per Trandal. Straks etterat han var konfirmeret, reiste Trandal fra sitt hjem i Hjørundfjorden til Vigra for å tjene. Kun et par år etter tok han båt at føre. Allerede fra første tid av utmerkede han sig ved et næsten eneståande hell. Det var omtrent ingen, som kunne hamle opp i fisketal med Store-Per, som han derute ble kallt. Mange trodde, han gav opp før høie tal for sin fangst; men det var nok ikke tilfellet. Bare hell var det dog ikke, Trandal skyldte sin store fangst. Han drev fisket så at sige med lidenskap. Blindheimskarene var ikke kjent for at spare sig hverken på den eller den annen måte i fiskebedriften. Men Trandal var næsten alltid blant de første ut og de siste inn igjen. Det fortælles også om ham, at han brugte to snører; – mens han drog det ene, firte han det annet ut igjen.
Fra Vigra reiste han sammen med en hel del andre utvandrere fra disse kanter til [Sør-]Afrika, hvor han som de andre fikk et jordstykke. Dette ble han han snart lei av, tog en stund fatt på jernbanarbeide, men forlot også snart denne beskjæftigelse. Nu begav han seg på en tur inn gjennem landet. Men det hadde han nær kommet ille fra. Han traff på en stamme med fullstændig ville negre, som omringede ham. Først så det mørkt ut, og Trandal ventede allerede på å bli spist. Imidlertid syntes negrene av en eller annen grunn at bli mildere stemt, og de nøiede seg med i steden at ta og bære ham ned igjen samme vei, han var kommen, og satte ham fram sig ved et træ. – Fra Afrika vendte Trandal hjem igjen, idet han hyrede seg til England. Og nu begynte han på storeggfiske. Det var noget annet for ham enn at bruke garn i elvene i [Sør-Afrika], hva han hadde funnet på, og som gikk for sig på den måte at han måtte vade over elven, der gikk ham over akslerne, med den ene ende av garnet. – De første 2 år efter hjemkomsten førte Trandal «Søvig» og var atter ualminnelig heldig med fisket. Derpå kjøpte han «Kjartan», som han brukte i en 4-5 år, til han forliste med den i Nordsjøen på makreltur. En anne skøite hadde praiet ham, og da hadde han sagt at skøiten var lækk. Så han måtte søke land. Om natten efter blåste det opp med en voldsom storm, og under den er sannsynligvis «Kjartan» forlist. Man har ikke spurgt den siden.
Per Trandal var av et næsten sydlandskt lidenskapeligt sinn. Gikk det ikke, som han vilde, kunne han bli aldeles fra sig. Ofte hændte det, at han græt som et barn, – således en gang han forgjæves praiede et dampskip efter slæp. At dampskipet gikk fra ham, og han ikke kunne komme ut så fort, som han vilde tok han seg så nær av, at han kastede seg ned i båten og græt av fortvilelse.
Kjelde: Søndmørsposten, 6. april 1898
Peder Berntsson Trandal (1855–1892), frå Kristjangarden Indre-Trandal, var gift 1886 med Hansine Kristensdotter Indrestrand frå Vatne. Dei vart foreldre til ein gut og to jenter, yngste dottera Petra vart fødd få veker etter «Kjartan» forliste kring månadskiftet august/september. Enkja Hansine flytta med familien til Oslo, der ho i 1933 omkom i ei bilulukke, 81 år gammal.
Peder var tremenning til mi mormor, Ingeborg J. Myklebust.