Et gammelt sjeldent monument som går sin undergang i møte.
I gårdstunet på Sætre i Vartdal ligger en stor stenhelle med inskriptioner m.m. Folk fortæller at inskriptionernes tydelighet avtar merkbart, hvilket er ganske rimelig, idet hellen ligger som bord, og benyttes daglig til at sætte fra sig et og andet på og som den ligger har barn let for at gjøre fælles sak med tidens tand, og da vet man at der ikke går megen lang tid før både årstallet og det øvrige er utslettet. Man har exempel på sådanne tilfælder. Dette har jo folk som er mere lokalkjendt end jeg været fuldt opmerksom på, og det er av dem gjort forsøk på at få stenen fredet til opbevarelse. Lærer R. Buset, der har stor interesse for Vartdalsstrandens historie, har gjort henvendelse til Bergens museum og foreningen til norske fortidsmindemerkers bevarelse, men uten resultat. – Jeg nævnte en gang til ledelsen av Søndmør hist. lag, at man burde få snud under op på stenhellen, indtil man kunde få et museum at ta sig av den. Men det kan ikke negtes at et sådant mindesmerke når det blir flyttet fra stedet efterlater sig et tomrum i bygden som ikke kan erstattes, og når en sådan ting blir sat i fremmed omgivelse, er det som om den taper noget av sit værd. Folket har utover på Søndmøre i den sidste tid vist den slags mindesmerker stor ære og agtelse. Der er reist mægtige bautaer om historiske personer. En blir hentet frem fra en bryggemur og reist på sin gamle plads, andre som ligger overgrodd av mose og jord tar ungommen med sine sterke arme og begeistring og reiser op igjen. Dette er et godt tidens tegn, og jeg fik derved den tanke at kanske folket på Vartdal vilde bli enige om at reise Sætrestenen igjen for ifølge traditionen skal den ha været en bauta som oprindelig stod et stykke fra det sted, hvor den nu ligger. Blev dette gjennemført og inskriptionerne fik stå i le for veir og vind, vilde disse holde sig.
Stenens historie er selvfølgelig velkjendt på Vartdalsstranden, men da også muligens andre også kunde ha lyst at stift bekjendtskap med denne sten, må jeg få lov at komme med Neumands beretning. Skoleholder Ole Erdal meddeler Neumann en utførlig beretning om mange slags oldtids minder i Barstadviken. – Neumann skriver: Til disse interessante beretninger har Ole Erdal endnu føiet en, angående en bautasten som oprindelig stod på Løbak 3-4 bøsseskud fra det sted, hvor den nu ligger på gården Sætre i Vartdal. Bautastenen er fra spidsen indtil foten 4 1/2 alen høi og indtil dens midte, hvor den i en krum linje bøier sig av op imot toppen 2 1/4 alen bred, dens tykkelse 1/4 alen. Der vedlikeholdes et gammelt sagn om at en mand ved namn Thor skulde ha sæt stenen, og man viser endnu oppe i uren det sted, hvor den er brudt ut av fjeldet. Formodentlig er den en gang i tiden faldt over ende; og nu fortæller et nyere sagn, at i slutningen av det 16de århundrede skal på gården Sætre ha bodd en mand ved navn Knud Endresøn. Denne mand skal ha vært ualmindelig sterk, men og tillike meget stormodig. Det faldt ham ind at ville forevige sit eftermæle og til den ende sætte sig selv et monument på sin eiendomsgård. – Dertil syntes han da hin nedfaldne bautasten bekvem og befalte sine drenge at kjøre den hjem til gården. De førsøker der på, men er ikke i stand til at rokke stenen. Med uforrettet sak kom de derfor tilbake. Men da blev Knud ret grom i hu, og spottende over drengenes magtløshet tok han sin to års gamle hest og trak i samspend med den den svære sten til gården, hvor den blev lagt med bredsiden opad på 4 andre stener og ligger så endnu. Dette skede i året 1591. – Nu hugget Knud på bautastenens underdel en cirkel ind av 2 alens diameter og atter i 3 tommers avstand en koncentrisk cirkel, og fremdeles i samme avstand flere koncentriske cirkler, men som dog nåede til midten av cirkelflaten. I disse cirklers mellemrum indgrov han dekalogen (de ti bud) og ved centrets høire side under en glorie bokstaverne J.H.S. (Jesus Hominum Salvator), men ved centrets venstre side: Knud Endresøn, årstallene 1591, da arbeidet blev påbegyndt og 1599, da det fuldendtes, findes også indskrevne på stenen, like under Frelserens navn.
Or Søndmørsposten, 20. juni 1922.
*Anthon Lerheim (1880-1950), kjøpmann i Molvær på Sula, var svigerson til Johannes Bjørndal Aarset (Mellags-Jo’ans).
*Rasmus Buset (1891-1965) var lærar i Ålesund og Volda, ein av grunnleggarane av Sunnmøre Museum.
*Jacob Neumann (1772-1848) var biskop i Bergen og ein av grunnleggarane av Bergen Museum.
*Ola Andersson Erdal (1812-1852) var gardbrukar i Erdal.