Jeg hadde lenge ønsket å komme en tur ut på fiskefeltet. Men værmeldinga meldte storm nesten hver eneste dag. Og var det ikke storm, kunne «Sarsen» melde at silda lot vente på seg. Fikk de ikke føling med silda før den kom sønnafor Stadt, ble reisa så pass lang at det neppe ble noen sjanse denne sesongen til å komme ut på feltet.
Endelig en dag meldte værvarslinga: pent, klart vær. Kom silda også nå? – Eller. Jo, så sannelig.
Silda er kommet. Rekorddag i denne sildesesongen, meldte dagens avis. «Brand V går turer til sildefeltet.» Nå var sjansen der. Brand V er Ungdomsforbundets båt. Den har vært både på Palestina- og Englandstur, så den måtte det vel gå an å reise på sildefeltet med også. Lørdag 7 februar dro vi ut. Det var noen folkeskoleklasser frå Ålesund som skulle av gårde denne turen. Det var riktig et ønskevær. Himmelen blå og skyfri, og til en forandring blåste det ikke. Vi dro i 10-tida om formiddagen. Vi var innom Vartdal. Der henta vi ei folkeskoleklasse. Jamen, kom der ikke en gammel bestefar ombord også. Han hadde med en liten gutt. Han skulle nok vise barnebarnet sitt sildefisket. Der kom noen husmødre ombord også. De ville vel ut og se hvordan mennene deres hadde det i arbeidet sitt. Vi reiste nedover. Vi skulle innom Rovde også for å hente flere skolebarn. Her var det realskole- og framhaldsskoleklasser som kom ombord. Også her kom det noen husmødre. Vi var vel et par hundre nå. Praten gikk livlig, Vi lo, sang og koste oss. Båten var stor og rommelig, været fint og sjøen stille. En og annen tilstod at de hadde tatt sjøsyketabletter før de dro, men det hadde nok ikke vært nødvendig, mente de nå. Så vakkert det var i dag. Sola skinte på fjelltoppene, og det så ut som hadde de fått på seg ei hette av gull.
Vi skulle ut i Vanylvsgapet. Der ville vi nok få føling med storhavet. Det er alltid dønning der. Vi kjente det tok til å duve litt. Langt der ute så vi Svinøya med fyret. Det lå sikkert båter også der ute. I dag var vi heldig, så det ut til. En og annen fiskebåt tøffa forbi oss. De var lasta, nesten til ripa. De passet på nå mens det var godt og rolig vær, for å få med seg mest mulig av havets rikdom. Der kjørte vi forbi Haugsholmen. Der er den siste gode hamna før en skal over Stadthavet. Her ligger det ofte mange båter og venter på bedre vær før de begir seg ut på «Stadten». Se, der er den første snurperen. Vi ser basen i lettbåten som tøffer rundt, han sitter og drar på noe. Det ser nesten ut som han sitter og dorger. Vi får vite det er lodd han sitter med. Han leter etter sild. Nei, her var det ikke noe. Han drar det inn og kjører et stykke bortover. Så kaster han loddet ut igjen.
Vi reiser videre. Vi går med sakte fart. Nå nærmer vi oss en sildeflåte på ca. 50 båter. Nei, se der! Der har de kastet, og sannelig har de fått sild. Alt går så rivende fort. Vi hører basen gi sine ordrer. Fiskerne er så opptatt at de enser ikke oss turister som er ute bare for å se på. De har hver sitt å passe på. Notbåtene ligger ved sida av nota for å passe den og holde den på plass. De har allerede snurpa den sammen i bunnen og er kommet opp på sida av storbåten. De har dratt den mere sammen og skal til å tømme den. Se, der kommer hoven over rekka. Den ser ut som en stor sekk. Den heises utover, der er liner i den, og en mann står på brua og holder i ei line. Det er han som passer på at den lukker seg før den kommer ned i nota. Nå er det en som drar i ei line, hoven går ned i nota, fylles med sild og heises opp. Vannet renner ut. Å, så det blinker og skinner i silda. Sola skinner på den, og det ser ut som om det er sølv hoven er full av. Silda spretter og hopper så en del farer over kanten tilbake i nota. Men så veldig lang utsettelse får den nok ikke. Se, der er hoven over lasterommet. Mannen på brua trekker i lina, hoven åpner seg, og se hvor det blinker og glitrer der silda detter ned i rommet. Mannen slakker lina, vi hører et lite knepp, hoven lukker seg, og der heises den ned i nota igjen, fylles, opp med den igjen, der drysser silda ut igjen. De arbeider fort. Det gjelder å bli ferdig, så de kan prøve et kast til før de skal heim og holde helg. Det er jo lørdag, og det er helgedagsfredning på sildefisket. De trenger også å kvile ut etter ei strevsom veke ute på sjøen. Og de må også heim for å proviantere eller hente reine klær. Enkelte tar til å slå floke. Det er sikkert kaldt.
Nå er nota tom, men se, der har en annen snurper fått fangst. Og nå gjentar det samme seg. Alle arbeider fort og nøyaktig. Jamen går det kjapt unna. I dag er det jo også et særlig fint vær å arbeide i.
Nå snur Brand V nesa innover igjen. Snart er det slutt på dønningene. Alle blir i humør igjen. Vi går innom Haugsholmen. Der er det en stor oljefabrikk. Vi får gå rundt og se på den. Sannelig er det mange hender som er i arbeide nå i denne tida. Godt var det at silda endelig kom, og at det ble litt godvær til slutt. Vi er avhengig av sildefisket ikke bare vi som bor her, men hele landet vårt. Klokka er blitt mange. Vi er på heimtur nå. Det er andakt i salongen. Vi sitter der alle og synger: Nærmere deg min Gud. En mann reiser seg. Han leser fra Joh. 14, og taler om det rom som er beredt for oss der oppe i himmelen. Ordet senker seg ned og tar bolig i hjertene. Gud gi de kunne bli gjemt der og bære frukt til evig liv.
Det er blitt seint nå. Alle er trøtte. De blir stille og sitter der og dubber. Plutselig spretter de opp. Båten fløyter. Vi er heime igjen. Klokka er allerede over 20. Det skal bli deilig å komme heim og i seng. Men en fin dag har vi hatt, det er sikkert.
Frå «Glimt fra India» (Santalmisjonens barneblad), 1953, nr 5.