Motorskonnert Faustina av Ålesund ankom hertil lørdag ettermiddag i 3-tiden og la til ved Brunholmkaia. Vi startet fra Ålesund den 10. mai, forteller skipper Peder Blindheim, og hele turen til Grønland forløp utmerket. Fra Færøyane til Kap Farvel brukte vi 7 døgn. Vi gikk innom Færøyane og bortom Island og begynte å fiske så snart farvannet var isfritt og drev så opover hele veien til 65.30 nordlig bredde. Og vi fant fisk.
Det var så meget av den som en bare greidde å ta unna, og man vil lett forstå situasjonen, når en hører at vi hadde skuta fullastet på tre uker. Vi hadde med oss 400 mål salt da vi gikk fra Ålesund, og da de tre ukene var gått, var alt opbrukt. Hvad været angår var det bra under hele fisket, men vi var dog plaget av tåke.
Den 16. juli var vi innom Gredefjord nordenfor Fiskenes for å utbedre en maskinskade, reparere en lekkasje og for å ta inn vann for hjemreisen, da vi for utgående blev anholdt av Islands Falk og slept inn til Godthåp 70 kvartmil borte. Vi var på vei ut fra land da vi plutselig så en motorbåt med 6 matroser og en løitnant komme mot oss – alle bevebnet med geværer, revolvere, sabel og andre greier. En av gastene fortalte oss at alle var kommanderet klar til skytning og at de hadde ordre til å skyte på rorhuset, hvis vi ikke stoppet straks. Løitnanten og matrosen entret skuten. Løitnanten var synlig nervøs. Han skalv så på hånden at revolveren hans gikk op og ned. De pekte på mig med revolver og gevær, da de første forhandlinger begynte. Vi hadde en grønlender med oss som skulde lose Faustina ut. Han blev ute av sig av skrekk, da han så motorbåten komme mot oss ropte og skrek: Min far dansk – min far dansk!! Det var nok den beste undskyldning han kunde finne på i farten. Og han ba om å få bli satt i land på en holme, for her blev vel blodbad, mente han.
Vi blev slept inn til Godthåp og tatt i forhør både ombord og i land, og besetningen blev lægeundersøkt. Jeg hadde inntrykk av at hovedspørsmålet under forhøret var om vi hadde gitt grønlenderne mat og hvorfor vi hadde gjort det. Inspektøren spurte om vi innrømmet at vi hadde været på grønlandsk sjøterritorium, og det måtte vi selvfølgelig innrømme.
Ellers var hele forhøret den rene komedie. De rettet nok mange beskyldninger mot oss til å begynne med, men det blev til ingen ting til slutt. Chefen tilbød å gi oss fri, hvis vi kunde yde en bankgaranti på 25.000 kroner, men det nektet jeg bestemt. Så blev det å måtte gå i fangenskap. Hele tiden lå vi under bevebnet bevoktning. Vi blev tilbakeholdt helt til 2. august. Fem dager etter at vi var anholdt knep danskene også Ameta. Og vi fikk ikke lov til så meget som å snakke med våre kamerater der ombord. Etter 8 dages forløp blev Ameta frigitt.
Jeg hadde ombord en gammel kajakk jeg hadde tenkt å forære museet hjemme, samt en liten barnebukse av skinn, men disse ting fik jeg nok ikke beholde. Både kajakken og barnebuksen blev inndradd til fordel for den danske stat. Det er danskene som har monopol på all handel og vi hadde ikke lov til å kjøpe noe av de innfødte. Den farlige barnebuksen hadde jeg fått tak i hos en grønlandsk landråd som i stedet vilde bytte til sig litt olje på en lampe.
Den 2. august blev i endelig frigitt. Vi hadde da utstått vår straff i varetektsarrest, men de forbeholdt sig å komme tilbake til saken senere.
*
Vi har ellers all grunn til å være fornøiet med fisket. Ekspedisjonen har godtgjort at det finnes fiskebanker ved Grønland med enorme mengder av fisk. Nu har vi erfaringen og næste gang vil nok turen bli ennu fordelaktigere. Det var jo mest for å høste de nødvendige erfaringer vi gikk opver med et så litet skip denne gang.
På reisen hitover har vi brukt 19 døgn. Det blåste sterkt på hjemturen, og under Vestmannøyane mistet vi således en del av dekkslasten. Vi måtte ligge over i Torshavn for storm, hvor vi forresten avmønstret et par mann hjemmehørende der. Færøyingene var helt begeistret over vår fangst.
Or Søndmørsposten 25. august 1924.