Vi skal til Davisstredet ved Vest-Grønland for å delta i den største norske fiske-ekspedisjon med basis i land som noen sinne er gått til fjerne farvatn.
Det er en lørdagsmorgen i juni – kl. 2 – og fiskebåten «Erik Løken jr.» av Ålesund, har lastet agnsild, proviant – torsk- og kveiteliner og not er vel ombord, og vanntankene er fylte. Vi er sjøklar. Den berømmelige fredag som i følge god, gammel overtro må unngås for enhver pris, er lykkelig passert med to timer. Jeg skulle ha lyst til å se den fiskeskipper som turde gå ut på en fredag, enten han no er svak for overtroen eller ikke!
«Erik Løken» har en lang seilas foran seg», vi er allerede forsinket, så det gjelder å sette alle kluter til for å hente igjen det forsømte. Men «Erik Løken jr.» er ingen nybegynner på fjerne farvatn, og ingen norsk skute har vel noen gang hatt så verdifull last inne som denne, da den forsommeren 1940 stakk ut fra Nord-Norge beskyttet av skodden med Norges Banks gullbeholdning og brakte den i sikkerhet på den andre siden av Atlanteren etter en lang reise langs Islands og Grønlands kyster.
Vi ligger 14 mann forut i mannskapslugaren, hvor køyene går i to rekker. Dette skal være fiskernes hjem på de store banker i nesten et halvt år. Det sier seg selv, at en får stille beskjedne krav til komfort og velvære.
Med veteraner ombord
Det synger av sunnmørsk og nordlandsk fra køyene utover kvelden neste dag; de to landsdeler er temmelig likt representert ombord. Det er naturligvis Grønlands-fisket og mulighetene som diskuteres. Når en skal slite i disse fjerne farvatn hele den beste tiden av året på øde havet, vil en jo gjerne ha noe igjen for strevet. Og fiskerne, som har 31 prosent av delingsfangsten i lott, er helt avhengig av hvordan fisket blir. Her er ikke noe som heter fast lønn, overtidsbetaling, alderstillegg eller andre slags tillegg. Familiene hjemme har sine trekk fra rederiet, ellers er fiskerne helt avhengige av fangstresultatet. Å gjøre bomtur når en ofrer så mye kan vel ta knekken på selv den sterkeste. Men den tid, den sorg!
Praten stilner av. Jeg våkner bare hver gang ny vakt purres for å ta rortørn. Tobakken på utførsel er delt ut, tollseglet brytes når båten passerer tremils-grensen. Og det er naturligvis ikke små kvanta røykestoff det dreier seg om! Selv har jeg med bare 500 sigaretter og 10 esker røyketobakk. Det var med lett hjerte jeg for en gang skyld betalte regningen før vi dro. Den kom temmelig nøyaktig på tyve kroner. Så litt har en da igjen for å dra til verdens ende!
Mannskapet teller flere veteraner fra tidligere norske ekspedisjoner til Vest-Grønland etter kveiten og torsken. – Både skipper Einar Hansen og bestmannen Herman Birkelund har vært der mange ganger før, og så har vi jo Simon Vik og flekkeren Skarbø som kjenner bankene i Davisstredet like godt som gatene hjemme i Ålesund. Og flere andre. – Så vi er heldige!
Det har ikke vært lett for alle fiskefartøyene å skaffe nok kvalifisert mannskap til denne lange turen, og det har mange årsaker. Å være borte så lenge under såpass hasardiøse forhold er naturligvis ikke bare fristende, hvis en har tjent noenlunde bra på silda. For denne velsignede skatten reiser med så uforholdsmessig mye av inntekten, at det simpelthen ikke lønner seg slite seg fordervet for den bunnløse statskassa, regner mange. Det ville ikke være urimelig med visse skattelettelser for disse hardsaltede karane som driver sjøen så uendelig langt fra Norge og trekker hard valuta opp fra bankene i et ustanselig slit gjennom mange månader, berøvet enhver adgang til alle de goder vi hjemme kan nyte. Ja, det er et spørsmål om det ikke ville være lønnsomt for staten: Skattelettelser ville oppmuntre til større deltakelse. Det ville resultere i mere fisk, som igjen ville bety mange millioner i valuta som jeg innbilder meg kommer svært godt med på den inntektssiden i vår nasjonalhusholdning som heter norsk fiske-eksport.
Når den siste tørner inn om kvelden, blir det gjerne stille. Vel, det er kanskje litt av en overdrivelse.
For fulle seil over Nordsjøen (sic)
Selv om ingen menneskerøster lar seg høre i vårt flytende mannssamfunn med sine uskrevne lover, der ingen nen[n]som kvinnehånd griper ordnende og forstyrrende inn i tilværet, og selv om bastante snork bærer vitnesbyrd om god samvittighet og solide sovehjerter, er der for en landkrabbes øre en mangfoldighet av underlige lyd: Det knirker i tauverk, det knaker i spantene, sjøene skvulper og surkler langs skutesiden rett inn til hodeputen, av og til knuses en skavl så det formelig synger i fartøyet, døra til tørkerummet bak bestikken slamrer med irriterende mangel på rytme, en tom melkeboks skramler fram og tilbake på dørken, mens stempelslagene fra den 250 hestekrefters dieselmotor forplanter sin søvndyssende dirring gjennom skroget.
Slik hiver vi oss fram gjennom Norskehavet med åtte mil, og det er bra fart for å være oss!
Vi har nemlig fått opp hjelpeseilet på formasten – trehuken – og den gjør sitt, når brisen er såpass sterk som no.
En hilsen fra svunne århundrer
Det nager alle at de fleste andre fartøyer er vel framme på feltet og kanskje ligger i storfiske for alt vi vet. Og her er vi! Neppe i noe yrke er den faglige ærgjerrighet og konkurransemomentet større enn i fiskerens. Det å være blant de beste, å gjøre de største fangstene, det ligger dem i blodet. Av og til kan en fristes til å tro at det ikke er så farlig om en ikke selv har særlig stor fangst, bare det ikke er noen som har mer!
Vi har en lang overfart foran oss. Skipperen regner med 11 døgn, hvis det ikke skulle ryke opp et uvær som forsinker. Og hittil har vi ikke vært i sjøen mer enn to døgn! Men vi har alt hatt landkjenning. I går passerte vi Færøyane. Først skimtet vi dem som en fjern, blå hildring mot den skytunge himmelen. Men etter hvert som vi nærmet oss, steg de kraftige klippeprofilene av de nordligste øyene stadig skarpere fram, drapert av skoddesløret som hang under grå, våte velligen av en himmel. Steilt, ja loddrett, med et fantastisk fuglebjerg, – som en hilsen fra svunne århundrer – reiser denne gamle delen av Norrønaveldet seg opp fra havet. Når en kommer denne leia fra øst, virker øyene, som det er en bråte av – strødd med gavmild hånd i Atlanteren – utilgjengelige og ugjestmilde. De gir for så vidt uttrykk for det stikk motsatte av det som i første rekke preger det færøyiske lynne. Jeg har enda tilgode å møte den norske fisker som ikke har pene ord å si om færøyingene. Det er de vennligste og meste gjestmilde mennesker en kan treffe! Det er nesten bittert å måtte fare forbi, når en først har gitt seg i vesterlei, og jeg kan godt forstå vikingene som gjorde landgang.
Krokstikking i slingring og sol
Slik går overfartens ensformige dager. Døra ut mot dekket står åpen døgnet rundt, så frisk tilgang på surstoff har vi da heldigvis. Av og til tegner en kraftig skikkelse seg av i det blonde halvlyset som siver inn, skinnende, våte, svarte støvler flyr opp og ned leieren til dekk. Alle skuffer, kott, skap og hyller er smekkfulle med klær, tobakk, proviant og vegn. Det er ikke stor aksjonsradius som er levnet hver enkelt mann i dette minimale livsrum. Men karene har en ufattelig evne til å innrette seg.
Det elektriske lampelyset blander seg med skjæret fra midtsommernatten og hensetter en i en uvirkelig, eiendommelig stemning. Det er ikke lett å få blund på øynene når en nådeløst blir kastet fram og tilbake, mens skuta slingrer seg framover. Men alt blir en vane! Jeg gjør framkritt. En dag klarte jeg til og med å gjennomføre en forholdsvis rask barbering i byssa uten speil. Et par små rift var hele medfarten. Men jeg skal jo ikke på kontoret og vise meg fram.
Når en solstrime plutselig kjemper seg veg gjennom de veldige skybankene kaster den et fantastisk, blendende sølvglitter over hvittoppet sjø, horisonten drukner i lys, himmel og hav går i ett, det kjennes nesten som om vi flyr gjennom rummet, som om vi for et øyeblikk befinner oss i en annen verden.
Bestmannen står besindig fordypet over draftet i bestikken. Vi er atskillig kvartmil vest av Færøyane. Og Island får vi neppe se snurten av. Vi merker at det begynner å bli kjøligere etter hvert som vi slingrer vestover mot arktiske himmelstrøk.
Arbeidet med redskapen er begynt, og de fleste er opptatt med krokstikking, det vil si: Anglene festes til linene. Halvstikkene slås med jevn og sikker rutine.
Aldri mer – men likevel
Aldri hadde jeg trodd jeg skulle komme til å dra til Grønland flere ganger, sier en av veteranene. – Nå har jeg vært med på seksten ekspedisjoner, åtte år på Vest-Grønland og åtte år på Øst-Grønland. Så selv om jeg har vært gift i 25 år, så skjønner du at det er ikke mye kona har sett til meg!
Messegutten er båtens eneste offer for sjøverken. Denne lumske, pinefulle og nedverdigende plage som kan redusere en Jonas Fjeld til en ynkelig pjalt.
Det ryker opp til en kuling en formiddag, og skuta dansker kåt som en vilter hvalp. Til sine tider har jeg følelsen av at dørken står i femogførti graders vinkel, og det gjør unektelig et visst inntrykk når baugen forsvinner i en frådende masse av skum, så sjøskvett og sprut driver over hele fartøyet og til og med trenger inn i rorhuset oppe på broen. Dekket er blitt et uhyre tvilsomt oppholdssted, i hvert fall for en amatør som enda har livet kjært. Det gjelder å springe så fort en kan akkurat i det beleilige øyeblikk. Fiskeren Simon er rene raceren. Det er neste komisk å se den kortbygde, firskårne femogfemti-åring når han piler avgårde med hurtige sjøbein og kommer tørrskodd fram, akkurat etter at svalken skyller som verst. Når jeg ser framover, har jeg inntrykk av at øyet ikke møter annet enn sint, voksende sjø – dette er på ingen måte den godslige elefant som Kielland så klassisk kalte havet i godvær. Jeg griper meg selv i ønske at jeg heller var på selskapsreise med «Stella Polaris» til Kanariøyene.
Ingen liker sterk slingring – hverken vanlige sjøfolk, eller fiskerne. Den gjør hverdagslivet så komplisert, selv de enkleste ting blir vanskelig. En må stadig være på vakt og klore seg fast, hvis en ikke vil bli kastet som en gummiball vegg i mellom. Å få slurpet i seg den gloheite brennsnuten er et helt kunststykke. Her hjelper det lite med slingrebrettet, en får nok balansere tallerkenen i handa så godt en kan! Men neste dag er vi alene som en ensom prikk på et blått og endeløst hav, gemyttlige bomullsdotter svever lette i horisonten. Solkulen henger glødende rett over baugen og tenner en gate av overnaturlige lys framover i havet.
Den første hilsen fra Grønland
Så en dag opplevet vi det første tegn på at vi nærmer oss det forjettede land. En død kjempe av en moskusokse kom drivende forbi, den hadde gasset seg og fløt i havskorpen på veg mot ukjent bestemmelsested. Den har sikkert endt sitt liv på Øst-Grønland og drevet med den kraftige strømmen syd-vestover ned langs Danskestredet.
En havsule gjør noen hurtige kast omkring oss, og en kjalk svever forbi uten å ofre oss synderlig oppmerksomhet. Kjalke, eller havhesten som den også kalles, et for øvrig en seig og utholdende sjøfugl, sikkert den mest langvegsfarende av dem alle. – Den boltrer seg fortrinnsvis uendelig langt til havs. På norskekysten hekker den bare på et sted, nemlig på fuglebjerget Rundøy på Sunnmøre.
En liflig duft stiger opp fra byssa og kildrer neseborene. Stuerten speiler egg og flesk, velvoksne skiver brer seg på den svære stekepannen. Og den amerikanske oljefyrte komfyren, «The Atlantic Fisherman», freser så det ikke er ørens lyd å få. «Erik Løken jr.» er i matvegen et fremragende losji, og stuerten gjør ære på sin hjemby Kristiansund. For å nevne litt i fleng av de siste dagers meny: Stekt makrell, oksesteik, medisterpølse, fiskekaker, speilegg, lapskaus, saltkjøtt, potetesball – vi kan sannelig ikke klage. Potetesballen går populært under betegnelsen «stormvarslet» på grunn av visse eksplosive egenskaper, og jeg grur meg til natten forut. Jeg tenker som så det skulle da klare seg lenge med pumpelukten.
Vi lytter ivrig på fiskeribølgen — 141 meter — og hører selfangerne «Brandal», «Flemsøy», «Polhavet» og «Kvitungen» langprate seg i mellom over radiotelefonien oppe i Danskestredet. De klager over vanskelige isforhold, det går elendig med håkjerringfangsten.
En ettermiddag forsvant plutselig loggen. Det ble sagt, at det var en sulten blåhai som bet snoren over i sin ustyrlige appetitt. Heldigvis hadde vi en reservelogg, så vi slapp å seile videre uten anelse om hvilken distanser vi tilbakela.
Det er lett å merke på de krappe sjøene, at vi nærmer oss den berømte «Kappen», Grønlands sydspiss, Kap Farvel, et lunefullt og uberegnelig farvatn, lite elsket av dem som er nødt til å passere her. Når det ryker opp til storm eller orkan, gjelder det at sjømannskapet er i orden. For da er disse farvatn noe av det verste en kan komme ut for, sier de som har greie på tingen, og som ikke har for vane å overdrive. Slingringen blir stadig voldsommere. Det er nesten som om skuta får et krampeanfall når rykningene farer gjennom skroget.
Den åttende dagen, da jeg våknet, var vi kommet til Grønland.
Rundt Kap Farvel gjennom isen nordover
Det blånte et øde fjell gjennom isen langt inne i skoddeheimen. Sjøen var blitt atskillig smulere, men de forskjellige strømmene møttes til forbitrede dueller, mer hektisk enn noen sinne, og det var ikke bare en lek å stå til rors! Vi passerte akkurat Kap Farvel, da jeg kom opp på broen. Isbaksen tegnet seg som en kritthvit strek vestover i det uendelige.
Og no vil naturligvis de fleste tenke at vi ikke befant oss så overvettes langt fra Nordpolen. Men faktum er, at jeg i øyeblikket er like langt fra Nordpolen som gjestene på Teaterkafèen. Kap Farvel ligger nemlig på samme breddegrad som Oslo! Men til gjengjeld fortoner omgivelsene seg unektelig noe anderledes, og vi nyter heller ikke godt av Golfstrømmens velsignelser. Isbaksen kommer østfra – driver langs Grønlands østkyst – dreier rundt Kap Farvel og videre nord-vestover langs vestkysten.
Verdens ledende kaffedrikkere
Der fiskes godt, skjønner vi av radiosamtalene skutene seg i mellom. – Iveren etter å komme i gang hurtigst mulig øker for hver dag. No svir karene i nevene etter å ta fatt! Helst ville de vel gått rett på feltet; men vi må først innom ekspedisjonsbasen i Færingerhavnen for å fylle vatn og olje.
Så tok jeg mitt første «bad» etter at vi stakk til sjøs. Det var det herligste bad jeg har hatt i mitt liv, selv om det unektelig var noe utenom det vanlige. Rengjøringen, som mellom brødre sagt, var overmåte påkrevd, fant sted i tørkerummet bak bestikken. Det er sylinderformet, og rett gjennom det går den gloheite skorsteinen, så temperaturen er upåklagelig. Lukker en igjen døra, kan en gladelig ta dampbad!
Her sitter jeg med en bøtte kokende vatn i Adams drakt med fin utsikt over drivisens hvite og endeløse ødemark, et syn som vekker uforklarlige lengsler og ønsket om å bli et nytt og bedre menneske. «Erik Løken» går til behagelig avveksling helt steady i sjøen. Livet begynner igjen å få en mening. Jeg forsøker å regne ut hvor mange liter kaffe jeg har konsumert de døgn vi har vært i (sic) sjøen; men jeg må gi opp. Det er ikke rart at så mange fiskere, til tross for jernhelse og kraftig fysikk, plages av kardialgi og dårlig mage!
Bestmannen ser forøvrig ut som han forbereder seg på å delta i et kommunistisk demonstrasjonstog mot Marshall-hjelpen. Ved siden av å være styrmann og skipperens høyre hånd, har han oppsynet med redskapen og gir fiskerne en hånd når det er nødvendig. I øyeblikket er han opptatt med å feste røde flagg til 3-4 meter lange bambusstenger, som festes til linebøyene for å markere hvor redskapen er satt. Det er nok ingen enkel sak alltid å finne igjen linestubbene, i dette isfylte farvatn, hvor skodden stundom står tjukk som graut.
Drivisen strekker seg vestover så langt øyet rekker, et livløst øde i smaragdgrønne sjatteringer. Isflak i de merkeligste fasonger driver ustanselig forbi oss. Heldigvis ser vi ikke noe til den såkalte blåisen, som er frosset av ferskvatn og er sterk hard som granitt. Vi passerer et isflak fullt av «krykkje», det vi si måsunger. Ellers er der ikke et levende vesen å se.
Hadde skuta hatt ishud, kunne vi nok peist rett gjennom drivisen, mener bestmannen, som for øvrig forteller at av gjenskinnet på himmelen kan en lese seg til hvor isen står, og vite hvor der er uframkommelig.
En av fiskerne som står på dekket i godværet og gafler i seg medisterpølse med speilegg av blikkfatet, mumler at dette er andre greier enn den gangen han måtte leve bare på havregryn en hel måned på tur fra Vestisen og hjem til Ålesund!
Mens jeg beljer i meg dagens syvende kaffekrus, hører jeg at det melde om storfiske på Bananbanken. Et pussig navn på en banke i Ishavet, vil du kanskje si. Navnet skriver seg fra fasongen på banken, den minner slående om en banan. Men messegutten sitter i den lune byssa og leser «Sydhavets Sang» av Kenneth Manning, mens gufset fra Nordhavet står rett inn, og fra Grønland Radio på Godthaab sender de ut Hawaiimusikk, så hvorfor ikke Bananbaken.
Godthaab, Grønlands hovedstad, sender nyhetene både på dansk og grønlandsk. Noe særlig utbytte av å høre det siste, må jeg ærlig tilstå at jeg ikke har. Men en må innrømme, at det er en egen, kraftig musikk i navnene på de forskjellige steder langs kysten: Sakarisok, Kilingarsuit, Talerulik, eller hav synes du om Anoritsok og Kangardlugsuatsiak? – Her må foreligge et rikt materiale for den som skal uteksperimentere nye edruelighetsprøver for promillekjørere!
Is, is – is!
Det viser seg at drivisen er temmelig mektig i år. Baksen fyller et område på 80-90 kvartmil ut fra kysten, altså 15 norske mil!
Vi har funnet en råk og går gjennom, forbi tusener av drivende flak uten tegn til liv. Jo, sannelig, på et av de små flak om babord, lå der en rund, fet klappmysunge i sola og myste mot oss med lett nysgjerrige øyne; men uten å jumpe til havs av forskrekkelse ved synet av skapningens herre på hans farkost.
Skumringen setter inn, skodden blir stadig lettere. Vi må buksere med forsiktighet gjennom alle disse duvende isflakene som stadig ser ut for å ville sperre vegen for oss. Et og annet kneisende isfjell kommer drivende i ensom majestet, stolt og utilnærmelig. Det står et kaldt gufs av dem, som en merker på langs avstand. Snart er vi igjen i fritt farvatn, vi har sluppet lykkelig gjennom isen uten mèn.
—
Okergule tangklaser driver solblanke i havskorpen, en og annen kjalk kretser over oss. Den snøklædde tindeheimen innenfor kysten begynner å ta form i himmelbrynet. Det er underlig hvor kjent de ville, takkede fjellprofilene med de dypblå skygger virker! Det er ingen tvil, de minner om Norge, særlig kysten langs Vesterålen og Lofoten.
Ut på ettermiddagen siger vi forbi Svartskjæret inn til Færingerhavn, reisens første mål, etter å ha slingret i ni døgn. Det duskregner sørgmodig fra den grå himmelkuppel, mens skipperen lar ankeret gå på havna utenfor denne øde utpost.
Det er ikke noen koloni i vanlig forstand, men en fiskerihavn – Grønlands eneste internasjonale frihavn for øvrig – med radiostasjon, sykehus og et lite sjømannshjem – og ellers noen små lagerhus og brakker spredt utover de nakne bergnabbene. Dannebrog vaier fra flaggstangen ved huset til havnekontrollør Møller, stedets øverste danske myndighet. Siden havnen ble åpnet i 1927 har han tilbrakt fem av årets måneder her oppe, og alle de nordmenn som har vært i berøring med ham – det er ikke så få – har bare rosende ord å gi ham.
Det er snøflekker over alt på knausene, sommeren har enda ikke fått overtaket. Hvert eneste hus er gråmalt. En kan bli melankoliker av mindre enn dette synet.
Der ligger noen lettbåter i fjæren, noen oljefat og materialer. Men ikke et menneske å se. Jo, så sannelig, der tripper en ung skikkelse med umiskjennelige kvinnelige former oppover vegen til sykehuset, og det blir slagsmål om kikkerten oppe på broen blant de yngre karene!
Men der er ikke et norsk fartøy å se i havna. Så mye er klart, at her ligger i hvert fall ingen base for den norske ekspedisjonen, vi må ha fått oppgitt feil adresse! Men Møller kan løse gåten: Ekspedisjonsskipet «Kolåstind» ligger lenge inne i fjorden – og skipet går videre. I løpet av et døgn har vi fylt vatn og olje, vi er på ny sjøklar og stikker til havs for full fart, klar til å fravriste Davisstredets banker mest mulig av deres eventyrlige rikdommer på Grønlandsskrei.
Sunnmørsposten, 10. og 11. august 1949