I kveld sit eg på Gurskøy millom fiskarar. Me hev ete sild og drukke kaffe, sume ligg og sume sit. Eg hev penn og blekk, og jamenn vil eg senda «Den 17de Mai» eit hastverksbrev; smida med jarnet er varmt.
Det ser ut til at eg er komen midt uppi det; – endå sume meiner at det er i siste liten. Andre segjer, at ein ny stim er komen inn att frå havet, og det er det rimelegaste; for både hev dei fiska godt i natt, og då eg for hit inn, såg eg kvalen med gapande kjeft jaga henne fyre seg. Det stod stråle på stråle burt yver havet; eg talde yver 20 på ein liten grand. Ein ishavsfiskar på båten vår peika på ein og annan ruggen og sa: «Den var bra». – «Kor lang?» spurde eg. – «Minst 30 alner», svara han.
I natt var eg på fiske. Eg fekk slikt godt fylgje på båten hans Per Steinsvik (bror til Rasmus). Me tok ut frå Voldi middag igår, kom hit og kasta mot natti og drog innatt idag. Eg hev drukke svart kaffi med dei, heitt øl, ete havrebraud og fersk sild, fin og feit, so ho bråna i munnen og var som rjomegraut – og eg hev delt livet med dei i alt som godt er. Det var ei herleg natt der ute. Uppe skjein månen, nede i båten låg me og dreiv, og prata um alt millom og jord; etter oss hadde me ei garnrumpa på 510 alner (17 garn i alt). Klokka vart 11. Då stikk vaktmannen hovudet ned. «Sildi leikar; vil de sjå» segjer han. Me upp. Hurr! Det tura og dura og skvala burt yver flata som av eit underjordisk uver, ein og annan kvalryggen her og der, og det blikta og glimta av sildestimen; det var som havet var livande. Og rundt ikring oss ljos på ljos, utyver heile viki, frå båtarne som låg og dreiv.
Då med drog inn um morgonen, var det ikkje mykje, som eg trudde det kunde vore; me fekk ikkje båten full. Det er mest um å gjera å råka rette djupni med slike drivgarn. Me søkte [sic] det 17 famner. Andre hadde søkt [sic] dei 30.
Men du å du, kor vakker ho var. Stor og brei og feit, og blank, som sylv. Ho hadde ein fiol-lét, ein fin blå-raud glans, og det sa dei var morgonhimmelen; han var kanta med raude skyer og gav atterskin.
Dei kan vera fine desse fiskararne i gjeitskins trøya og brok. Eg såg noko der umbord, som gjorde meg varm til roti. Ein stakkars plassmann var med; eg lagde merkje til kor venlege dei var med han, gav han av det dei hadde og tok han upp imillom seg. Han gjekk der so lukkeleg. Dei hadde hengt tvo garn atti lekkja, som han skulde få sildi av. Då dei drog inn og var komne so langt som til hans garn, segjer ein av hovdingane stilt: «Eg vil unna han Olav fulle garni med sild» – «Ja, han treng det, stakkar; gjev han må få rettugt mykje og,» svarar den andre likso stilt. Olav vart i ein smil, han fekk mest ei tunna.
Me fekk strjukande kuling frå Sandsøyi og hit inn med sildi i dag. Eg hev aldri i mitt liv siglt so fort. Båten strauk sjøloket med eine sida, og sprøyt på sprøyt slo imot oss. Me hadde motvind og måtte bauta oss fram i 3 timar. Det var eit stolt syn å sjå båtarne der ute, dei for att og fram som måsar, eg tykte dei for mest likso mykje under som yver. Ei mastr brast og heile greia gjekk yver bord på ein båt; men dei berga seg korso. Stormen auka; då me kom inn til Larsnes sto sjøen i eit rok.
Åtte kallar sit her i losiet og pratar; dei er morosame. Ein hev fenge 2 mål sild på sin part i dag. Og nett no selt sildi for 10 kr. Han er 77 år og raudleitt som ein ungdom. «Ja men han O.S. då,» segjer ein annan, «som fiska for 32 kr. på sin part og er 83 år»! Det var fyre jol det. Eg fekk vita at gamlingen hadde havt med seg son og soneson og vart hovding sjølv. Desse sellarne hev saumt sjøstyvlarne sine sjølve, og alle sine klæde. Dei likar ikkje ungdomen no, som tiggar på andre berre det vantar eit skopar elder ei brok. «Men leret kjøper de vel?» spør eg. «Å var likt!» segjer ein gamling; me el upp krøter og barkar hudi; det einaste er ein solelapp ein hende gong imellom.
Ein ung vakker gut frå Bodøy sit her inne. Han hev sete so tegjande, no fortel han. Han kom hit for 14 dagar sidan med 6 garn, og ingen båt, og no reiser han med 300 kr. Hev aldri vore her fyrr. Han fekk lag med ein her, som åtte ein open halvroten flatbrennarbåt og inkje garn, og dei to hev drive tvo eine. Dei hadde vore på skulde drepa seg ofte. Ein gong rivna seglet midt um natti, og det var ureint (blindskjer) både framme og bak. «Hadde me havt dekksbåt og nok garn kunde me tent det triduble», segjer han. I 8 dagar var dei ikkje på land, anna enn hivde sildi upp på kjøpmansskipi, og fort utpå att; dei smaka ikkje varmt heile vika. Ein dag hadde dei 10 mål og fekk 9 kr. målet, 45 kr kvar. «Når eg næste gong kjem att, skal eg hava dekksbåt og andre greior», segjer han; «eg vil ikkje våga livet slikt meir.» No vil han til Lofoten.
Eg høyrer ikkje anna en[n] at alle vil hava dekksbåtar heretter. Dette rike fisket kjem til å trolla fram nye greior. Dei gamle på Sunnmøre kan ikkje minnast maken til rike fiske. Dei for vel dei 10000 kr. (elder kva det var) som stortinget gav til ein freistnad med drivgarn-skjøytor ute på havet. No tek småfolket etter. Kjøper drivgarn og byggjer dekk. Eg tala med bror til Olaus Fjørtoft frå Skuløy um dette. Eg spurd[e] um det kunde vera sant, at 100.000 kr. var komne til lands i sild gjenom denne framstøyten. «Me kan gjerne segja det duble», sa han, «når me vil gå i det små og rekna småfisket».
Sidan eg held på med dette eventyret, kan eg ikkje slutta, fyrr eg hev fortalt ein stubb, eg høyrde no. Ein fiskar frå Lepsøy dreiv her fyre jol og miste heile garnlekkja si. Ja han berga eit halvt garn, so han fekk kokesild. So for han til Ålesund, vilde få nye garn, men der beid ikkje. Han telegrafera til Bergen; der var alt burtselt, og burttinga dei fyrste 14 dagar. Då vart han modlaus. Tvo av kararne hans var reiste heim, sjølv gjekk han i Ålesund og harma seg og dreiv. Jau so kom han til å tenkja på, at det kanhenda snart vart matløysa der sud med Hogsholmen. Han sveivde til og lasta båten med 2500 landbraud og 1000 kgr. margarinsmør, hekta båten atti ein dampar og kom der sud. Han selde alt, fyrr han kom til lands. Fiskararne ringa seg um og dreiv det frå han; dei som stod i land, ropa og skreik i kor utan nytte; han slapp ikkje fram. Um kvelden hekta han seg atti ein dampar til Ålesund, lasta på nytt og for stad og selde – «eg gjorde 4 turar på ei vika og tente 4000 kr. Det var ei Guds lukka midt i ulukka», hadde han sagt med honom, som fortalde meg det. Han hadde tala med honom i Ålesund.
Men no lid det, klokka er yver 12. Ute stormar det, og dei fleste fiskarar er nok på hamni i natt. Berre nokre vågehalsar skal vera reist ut, segjer dei.
Godt nytt år!
Larsnes 4. januar 1898.
Andr. Austlid.
Or Den 17de Mai av 10. januar 1898, ei avis som kom ut i hovudstaden.