Godthaab, 18/9 1956.
Jeg sto i ferd med å dra til Kakortok, nordbohistoriens Hvalsøyfjord, kirkeruin i i Galikofjorden, da skipper Per Kvien sendte bud om at «Vesleper» hadde varslet sin ankomst til Julianehåb om kvelden. Ingen råd utenom. Her måtte en ta høvet som bød seg til Færingehavn. Det var vanskelig for skipper Kvien å få samling på mannskapet ved midnatt. Det var jo hele tre måneder siden de hadde anammet kvinnekjønn, og nå var de strøket over alle hauger med grønlenderpier. Jeg måtte assistere skipperen med å kalle folkene sammen. Pasienten [=Per Kvien] hadde jo fått uttrykkelig ordre fra legen om å legge seg straks han kom ombord. Men en ishavsskiper tar ikke mot alle slags ordrer. Han strakte altså på føttene allerede første kvelden, og siden – i seks samfulle døgn – navigerte han skuta fra en margarinkasse i styrehuset. Jeg kan ikke forstå hvordan han kunne balansere på den kassa slik som denne skuta kunne rulle. Han hadde merkelige egenskaper i den retningen. Var noen så uheldig å kaste ei fyrstikk overbord så tok den veldige riggen til å svinge seg mot himmelen.
God sjøbåt lear på seg.
Tidt mens vi satt i offisersmessa og spiste, startet hun denne utidige valsetakten. Bestmannen var av og til irritert. Da kom det iltert: «No bjønde ho jen, svine» Merkelig nok var han mer saklig i uttrykket da han fikk suppetarinen i fanget. Han sa så bedagelig som det skulle komme fra en badegjest ved Rivieraen: «Fole ti – rulljebrye».
Ja, det var fole til rullebrye, gjentok jeg til Kvien. Men da kunne skipperen fortelle meg at det ikke var noe til sjøbåt som ikke lea litt på seg. Ja, han der Per Kvien, det var en snurrig fyr, riktig en sjarmør. Alltid i sprudlende humør. Han førte «Vesleper» også under døds-orkanen i Vestisen i 1952. Ja, han kjenner ishavet og dets skuter. Noen av dem ligger et eller annet sted på bunnen. Han har ført «Veidemann», «Fridtjof», «Lepsøy» og «Øyborg». Men en skute kunne han ikke glømme. Det var «Veidemann» – det var et lykkenavn sier han på sitt vakre blandingsmål av nordlandsk og sunnmørsk.
Men her en dag tror jeg han fikk seg en flir. Jeg gledde meg til raspeball slik som de lager den nord for Stad, men en god klump flesk midt inne i. Jeg støttet tallerkenen med handbakene og forsøkte lure noen stykker opp til munnen. Det gikk fint helt til siste stykket av første ballen. Da kom det riktig et gassangrep fra trankokeren rett inn i messa til oss. Jeg slapp gaffel og tallerken og krabbet meg ut til rekka det forteste jeg kunne. Raspeballen og litt til tok en stor bue fra svelget og ut i det store Davisstredet. Det ble ikke mer ball med meg på denne turen!
Storjuksing vest av Torstein Islender.
Det er synd å si at dette var eneste gang krabben fikk mat av meg. Men jeg mobiliserte alt av mot, spiste og spydde vekselvis. Nå skulle jo vi gå direkte nord til Færingehavn, men fisken beit så godt, og Per Kvien syntes ikke han kunne reise til Norge med mange fribord. Maskinist Romestrand peilte tankene flere ganger daglig og svor på at vi snart måtte ha slep. Til helgen skulle vi i alle fall være i Færingehavnen. Men vest av et skjær som de kaller Torstein Islender, ved en øygruppe som heter Kobbermine, lå en hel liten flåte og jukset. Her gikk snørene ut igjen. Så ble det kuling, redskapen ble dratt opp og kursen satt innom Torstein Islender.
Søndag morgen. Stor stillhet ombord. Ingen viste tegn til å ville gå videre. Den kobberbrune fjellveggen lå truende nær oss. Nysnøen lyste vinterkvit lenger oppe. Jo, her er det blitt haust nå. Av og til bruste sjøene opp og knustes til veldige skumdotter på skjærene like ved oss. Det var en merkelig naturstemning. Men så friskt så friskt. Det er vinteren som er kommet. Best jeg kommer meg tilbake til Norge jo før jo heller. Bare disse karene kunne bestemme seg for å la fisken være i fred i kavet.
Jo, ganske riktig. Nå slo Romestrand i frokostbordet så det singlet i kopper og kar. Kvien bare flirte, og det var nærmest en gledelig overraskelse når han satte full fart på skuta med kurs mot nord. Oljebeholdningen holdt og vi kom til Færingehavn.
Utdrag frå artikkelen ’Ro, ro til Skratteskjær – ut til havs med Vesleper’, ei reiseskildring av Petrell i Bergens Arbeiderblad av 2. februar 1957.