Meny Lukk

Vekkreist frå Vartdal – P. Guttormsen Øye

Reis et minnesmerke over Ofotens store sønn, lærer Peder Guttormsen Øye. Av F.V. (frå avisa Fremover, 6. mars 1946)

Sunnmørsgutten, der kom med den nye tid til vår bygd, og som ofret sine rike evner og store arbeidskraft og kjærlighet til beste for fellesskapets goder i Ofoten, ja, Nordland fylke med. Nevner en navnet Øye i forbindelse med noen sak, stopper all diskusjon opp, og alle følger spent med i beretningen om denne manns bedrifter. Mannen som kom som en feiende vårvind inn over bygda og tilrettela grunnlaget og gjennomførte store oppgaver for bedre livsvilkår.

Peder Johannes Guttormsen Øye var født den 16/2 1861 på gården Vartdal (sic) i Ulfsteins prestegjeld i Sunnmøre. Som ganske ung gikk han Tromsø offentlige lærerskole og ble etter endt utdannelse i 1881 ansatt ved Boltås og Myrnes skolekrets i Evenes kommune. Kommunen var den gang sørgelig forsømt og uberørt av sivilisasjonens goder. Det fantes ikke i hele bygda en eneste meter med offentlige veier, ingen telefon eller telegraf, dårlige sjøverts kommunikasjoner, jordbruksnæringen dreves primitivt og ulønnsomt med ingen organisasjon for omsetning og samvirke. Folkeskolen var dårlig og folkeopplysningen lå på et lavmål. Boltås og Myrnes krets om lå øverst i Markabygda var den dårligste av dem alle. Kort sagt det var hårde tider og megen fattigdom, det var kun den sterkeste som kunne hevde seg og ha det godt.

Da det gikk opp for den unge sunnmøring om hvilken fattig og forsømt skolekrets han var kommet til, tok dette helt motet fra ham. Det fortelles at han like etter sin ankomst var så nedfor av sitt dårlige valg av skolekrets og kommune, at han gråt i sin fortvilelse. Men han gråt ikke lenge. Hurtig ble han klar over de muligheter bygda hadde, og hva som skulle gjøres for å skape velstand og lykkelige kår for alle. Han bestemte seg for å bli i bygda og for å tilrettelegge grunnlaget og almen velstand.

Øye satte derfor opp sitt arbeidsprogram som han begynte å drive propaganda for. Dett var allsidig og stort og grep inn i tilværelsens mange forhold. Bygging av offentlige veier. Telefon gjennom hele bygda. Dessuten riks- og telegrafsentral i kommunen. Utvidede sjøverts kommunikasjoner. Jordbruksnæringen inn i planmessig drift og omsetning. Reisning av industri og håndverk. Heri innbefattet grubeindustrien, meieri, mølle, ullvarefabrikk, slip for reparasjoner av fiskefartøyene. Opprettelse av sparebank for bygda. Utvidelse og forbedring av skolene, heri innbefattet fortsettelsesskoler med praktiske og teoretiske fag. Anskaffelse av folkebibliotek. Det var et stort politisk program som han ville ha gjennomført på korteste tid.

Da Øye begynte sin propaganda for den nye tid, ble folk forvirret og mange trodde mannen var gal, som tenkte å realisere noe så fantastisk i en fattig bygd. Det ville jo medføre skatter og byrder som knekket dem alle. Han fikk derfor allerede fra begynnelsen en sterk opinion mot seg. En opposisjon som ville bygdas vel og vel; men de forstod ikke den nye tid som Øye var talsmann for og som før eller senere måtte komme. Det var dog en mann en til mann i bygda som hadde et lignende program som Øye, uten at de visste om hverandre. Det var prost Jac. Andersen, senere ordfører og stortingsmann gjennom en rekke av år. Disse to fant hverandre og knyttet et varmt og trofast samarbeide i årene fremover. Å si hvem som var størst av disse to er vanskelig, trolig var de jevnbyrdige og møttes som likemenn.

Etter å ha skolt i Markebygda et par år, ble Øye ansatt ved Liland skole. Fra da av begynte han for alvor med realiseringen av sine planer. Motstand og vanskeligheter av mange slag tårnet seg opp for ham; men det bare øket hans kampiver og pågangsmot. I samarbeid med sin venn prosten ble så de dristigste planer lagt. En kan med en viss rett si, at av disse to var den ene den lovgivende – og den andre den utøvende makt i bygda.

Alt i 1893 hadde da fått ferdig den første etappe av bygdas stamvei. Og arbeidet fortsatte videre med denne utbygging, og i forsert tempo. Dessuten hadde de fått igang bygdeveianlegg. En må ikke glemme at veiarbeidet ikke bare gjaldt det nåværende Evenes; det innbefattet også Ballangen som da var en del av Evenes. Øye fikk også bygd en privat telefonlinje fra Liland til Skar. Hans mål var at denne skulle spenne over hele bygda, noe han sikkert hadde fått gjennomført om levedagene hadde vært lengre.

Han drev også iherdig propaganda og aktivt arbeide for reising av sparebank i bygda. Dette resulterte i at Evenes Sparebank ble til, og med Øye som styrets formann. Øye gikk kraftig inn for en mere lønnsom og planmessig jordbruksnæring. Blant annet skulle bøndene organisere seg og selge sine varer kollektivt. Liland Meieri er en frukt av dette arbeide. Da han hadde samlet bøndene om denne oppgave, ble spørsmålet om hvor meieriet skulle stå. Øye forlangte at det skulle bygges i Narvik som den framtidige og rette plass. Planen var for dristig for bøndene og han fikk kun Lilands-bonden John Hovde med seg på denne plan. Da denne plan falt bort, reiste han rundt i Ofoten og arbeidet for reising av meierier. Bøstrand og Kjeldebotn meierier var et resultat av hans arbeide. Han besøkte også Ankenes kommune for å få reist meieri, bl.a. var han på Elvegård i Skjomen og holdt foredrag om denne sak.

Selv beviste han i praksis at han var en dyktig gårdbruker. Sitt gårdbruk Vollan ved Liland drev han frem til et mønsterbruk. I slutten av 80-årene bygde han urinkumme. Dette skal være den første i Ofoten og ca 30 år før det ble alminnelig med slike kummer. Ved en jordbrukskonkurranse i 1890, for Nordland fylke, fikk han 2nen premie og diplom.

Ved siden av sitt hovedvirke, lærer og gårdbruker, var han også i en årrekke herredskasserer. Den sak han nedla det største arbeide for og som han kanskje forløftet seg på, var skolesaken. Hans mål var bedre skoler og utvidet lesetid. Meget av dette fikk han gjennomført. Dessuten fikk han opprettet fortsettelsesskoler (kveldskoler) med teoretiske og praktiske fag. Det utførtes meget pent arbeide på disse sløydkursene, og med Øye som lærer. Denne praktiske undervisning fikk han også gjennomført som obligatorisk undervisning for konfirmantene. De gikk den gang seks ukers konfirmantskole og det var hel ettermiddagsundervisning de 5 dager for uken. For pikene var det håndgjerningskurs. Han drev også med såkalte aspirantkurs for lærerskoleelever. Mange var det som søkte disse, og av særlig kjente var Narviks mangeårige skolebestyrer Berg.

Han drev også med sangkor og er sikkert den første dirigent i Ofoten der har opptrådt med et skolert kor. Han var et solskinnsmenneske som få og med et strålende humør. De Øienske spøkefulle anekdoter lever enda like friskt på folkemunne som på hans tid. Som arrangør av 17.mai-fester var han uovertreffelig. Han skapte dem til folkefester som hele bygdas ungdom, ja, eldre med stundet mot. Hans 17.mai-tog med trommer og hornmusikk i spissen var som en seiersparade, med jubel til livet og friheten. Disse fester tjente ikke bare det rent nasjonale, men også det kulturelle. Det økonomiske utbytte gikk nemlig til anskaffelse og utvidelse av folkebiblioteket. Folkebiblioteket i Evenes ble stort og var en stolthet for bygda.

I sine siste leveår arbeidet han for utbygging av elektrisitetsverk. Med realiseringen av disse prosjekter skulle grunnlaget for industri og håndverksnæringen legges. En er ikke i tvil, hvis Øiens levedager hadde vart lengre, så hadde han vært mann for å realisere oppgavene.

Øye var medlem av et utall styrer og utvalg og var selvfølgelig formann i disse. Alltid gikk han inn for en oppgave med samfunnets ve og vel for øye. Han slet seg ut i dette arbeide og døde den 22/1 1901, bare 40 år gammel. Han opplevde ikke å få gjennomført hele sitt program, men grunnlaget ble lagt og senere slekter har bygget på det. Han evnet å få utført mere av samfunnsoppgaver på 20 år enn det er gjort både før og etter hans tid, her i vår bygd.

Øye var foran sin tid, og bygda han kom til var fattig. Derfor måtte han kjempe for sine planer. Det som i dag er en selvfølgelighet kostet ham kamp. Mange av hans arbeidsoppgaver er fremdeles dagsaktuelle og må løses. Han var ikke streberen der kjempet for sin egen vinning; men målet var gode og lykkelige kår for alle. Det er kjent at Øiens idealisme og foretaksomhet forplantet seg også til andre kommuner. Foretaksomme menn hentet inspirasjon og mot til å påta seg gjennomførelsen av lignende store samfunnsoppgaver. Øye var i store saker indirekte fylkespolitiker.

Narvik Tidende, 26. januar 1901: «Et Dødsbudskab, som vækker Beklagelse, er en Meddelelse om, at Lærer P. Guttormsen Øie paa Liland er omkommet ved et Ulykkestilfelde, idet at han i det glatte Føre er faldt udfor en Bjergskrænt og slaat sig ihjel.»

I Narvik Tidende av 13. februar 1901 siterer Narvik-avisa Bodø Tidende: «Lægen har erklæret, at Lærer P. Guttormsen Øye var sindsyg den Dag han døde. Han hadde i længere Tid været søvnløs, formentlig af Overanstrengelse. Forøvrig ligger Sindssygdom til den Ulykkeliges Familie. Hans Søster og hans Broder, hvilken sidste ogsaa en Tid var Lærer i Evenes, blev Sindsyge. Enhver Tvivl om Rigtigheden om vaar Meddelelse ophæves ved det af Afdøde skrevne Brev».