Kirkesanger og skolebestyrer i Barbu, Arendal, Busæth, søkte ved aarskiftet avsked som lærer efter 52 aars virksomhet i skolens tjeneste. Han er saaledes en av de veteraner, som har prøvet vor folkeskoles vekslende kaar, men som ogsaa med interesse har fulgt dens utvikling i det sidste halve hundredaar.
Lars Busæth er født 2den juli 1832 paa Vartdalsstranden, som dengang tilhørte Ulfsten prestegjeld, men som nu danner eget sogn og er anneks til Ørsten prestegjeld, Søndmøre. Hans foreldre bodde paa gaarden Busæth, hvorfra han har sit navn.
Allerede meget tidlig samlet al hans interesse og lyst sig om boken; men med skolegangen var det dengang smaat stel. 11 aar gammel mistet han sin far, og hans mor sat igjen med 6 uforsøgede barn i smaa kaar. Da han var 12 aar, maatte han derfor ut fra hjemmet for selv at tjene sit brød.
Alt ved 10 aars alderen blev hans lyst til lærergjerningen vakt; men der var liten utsigt til, at han skulde faa sit ønske opfyldt. Han bad til Gud og stolte paa, at han paa en eller anden maate vilde hjelpe ham frem, fortæller han selv. Op gjennem 1840-aarene kunde en flink konfirmant paa de kanter bli antat som omgangsskolelærer uten nogen forberedelse; men i 50-aarene begyndte man at kræve, at den, som vilde bli lærer, maatte gjennemgaa nogen ukers særskole til utdannelse for lærergjerningen. Kirkesanger Strømme i Ørskog mottok dengang til undervisning gutter, som vilde bli lærere. I sit 19de aar blev da Busæth av sogneprest Wraaman sendt til Strømme, hos hvem han opholdt sig i 10 uker, fik saa eksamen av provsten og blev ansat som omgangsskolelærer i hjembygden 1851.
Med skoleskrinet paa ryggen begyndte han saa sin vandring fra gaard til gaard, fulgt av barneflokken. Det var bare 2-3 dages ophold hos hver mand, som var bruker av særskilt matrikuleret jord. Undervisningsfagene var religion og læsning samt litt regning og skriving. Mange mødre, forteller Busæth, syntes ikke om, at pikerne skulde lære at skrive. Slikt fik ikke deres pikebarn bruk for, mente de omsorgsfulde mødre. Oftest maatte skolen holdes i det rum, hvor familien holdt til, og man fik finde sig i, at barneskrik blandet sig med elevernes læsning og lærerens undervisning. Rokkesurr og andet støiende arbeide hørte dog dengang til sjeldenheterne i skoletimerne.
Religionsundervisningen bestod for det meste deri, at eleverne lærte lekser, uten at disse paa forhaand var gjennemgaat for dem. Læreren samtalte litt med barnene om religionen i almindelighet ofte uten nogen speciel forklaring av leksen. Man begyndte med katekismen og sluttet med bibelhistorien. Om søndagene, naar der ikke var gudstjeneste, samlet læreren om sig eldre og yngre paa en av gaardene, læste en præken og holdt efterpaa en katekisation. Dette kaldte man baade paa Søndmøre og det tilstøtende ytre Nordfjord, hvorfra jeg er, for «stemnestova». Det var en almindelig skik ogsaa i min barndom dette, og jeg har selv som barn været med til mange slike «stemnestovor», men det blev slut med dem omkring 80aarene.
De kaar, som lærerstillingen dengang kunde by, var saa daarlige, at de fleste lærere efter faa aars virke saa sig nødte til enten at slutte med lærergjerningen eller ogsaa reise til seminariet for derved at kunne skaffe sig adgang til de bedre poster. Den usle løn av 50 -femti- kroner og kosten for 27 uker skole kunde selvfølgelig ingen greie sig med i lengden. Denne løn hadde Busæth, og han kunde ikke mer end andre greie sig med den. Efter 6 aars virke fratraadte han derfor ogsaa i 1857.
I 2 aar drev han nu fiske og var ogsaa et par turer tilsjøs; men lysten til lærergjerningen vilde ikke slippe ham. Han følte det som et Guds kald, siger han selv, at vie sig helt til denne gjerning, og da han saa ved sin svigerfars hjælp fik de nødvendige midler, gik han om sommeren 1859 ind paa Stord seminar, hvorfra han efter 2 1/2 aars ophold dimittertes i slutningen av 1861 med hovedkarakter «Meget duelig» og for praktisk dygtighet «næsten udmerket godt». Vaaren efter blev saa Busæth ansat som lærer og kirkesanger i Kopervik. Fra først av var han enelærer ved den lavere almueskole, som dengang hadde 120-130 barn, delt i 3 klasser. I Kopervik var der dengang en av tidens lærerskoler, og Busæth var da øvelsesskolelærer for lærerskolens elever ved siden av sin øvrige gjerning. Det var saaledes et meget anstrengende, men ogsaa særdeles vigtig og betydningsfuldt arbeide Busæth her hadde, og dette sit arbeide utførte han med sjelden dygtighet, samvittighetsfuldhet og aldrig svigtende troskap. At han ogsaa var omfattet med agtelse og kjærlighet inden sin virkekreds og nød stor anseelse for sin dygtighet og pædagogiske indsigt, er vidnesbyrdene samstemmige om. I 2 1/2 aar var han, under ledighet, konstitueret som lærerskolens bestyrer, og i denne stilling la han, efter hans overordnedes samstemmige vidnesbyrd, saadan dygtighet og indsikt for dagen, at han vilde være blit fast ansat som bestyrer, saafremt der ikke til denne skoles oprettelse ved et gammelt legat var knyttet den uttrykkelige bestemmelse, at bestyreren maatte være en akademisk dannet mand. Dette var grunden til, at hverken forstanderskap eller stiftsdirektion kunde fast ansætte ham som bestyrer. Blandt de mange glimrende vidnesbyrd hr. Busæth mottok for sin 19-aarige virksomhet i Kopervik, vil jeg nevne et fra nuværende overlærer H. Raabe, Norges lærerforenings formand, som dengang som ung kandidat var blit bestyrer av Koperviks lærerskole. I meget rosende uttryk gir han ham sin mest uforbeholdne anbefaling som lærer og opdrager.
I Kopervik virket han indtil han om vaaren 1881 blev ansat som skolebestyrer og kirkesanger i Barbu, som dengang var egen kommune, men siden 1902 har været indlemmet i Arendal. I denne stilling har han siden stadig virket, indtil han ved nytar tok avsked som som skolebestyrer og lærer, men er paa anmodning blit staaende som som kirkesanger indtil videre.
Det er et særdeles dygtig og fortjenstfuldt arbeide hr. Busæth har nedlagt i skolens og kirkens tjeneste i de ca. 27 aar, han har virket her. Forholdene har ført det med sig, at arbeidet i skolen ofte har været baade tungt og vanskelig, og mange gange syntes vel han som saa mange andre at se smaa frugter efter sit stræv; men han har været i besiddelse av en sjelden energi og utholdenhet og fremforalt av en usvækket tro paa og kjærlighet til sin gjerning, og det har holdt hans mot og kraft oppe. Sine elever har han forstaat at behandle med alvor og kjærlighet og har derved holdt en udmærket disciplin og orden i sine klasser. Som bestyrer har han været den retsindige og humane mand, som tog alting med sindighet og ro. Derved blev uoverensstemmelser og misligheter utjevnet og avhjulpne, hvor der ellers let kunde blit rivninger og ubehageligheter til skade for saavel skolen som dens personale. Han har altid hat en lys og freidig tro til skolens og dens gjerning, og den bevarer han fremdeles, selv om han ikke længer staar i aktiv tjeneste. I den henseende vedblev han at være ung, selv om han blev ældre av aar. Denne hans lyse freidige tro paa skolens mission i vort land var ikke alene av uvurderlig betydning for ham selv i hans lang lærervirksomhet, men ogsaa til trøst og opmuntring for hans medarbeidere i skolen, naar de holdt paa at gaa træt.
I sit liv, sin fremtræden og al sin færd har Busæth været den stille, rolige beskedne mand, som arbeidet trofast og ihærdig uten tanke paa ros eller udmerkelse og uten nogensinde at ville gjøre sig gjældende. Hans evner og kræfter er dog trods dette blit lagt sterkt beslag paa utenfor skolen. Han var medlem av Barbu herredsstyre i flere aar, hvorav en del aar som viceordfører; dessuten har han været lærernes repræsentant i skolestyret i flere aar og fattigkommisiones formand i 4 aar. Det kristelige arbeide i menigheten har Busæth altid tat del i med liv og sjæl, og paa det har han ofret meget av sin tid og kraft. Bibellæsninger og opbyggelser har han saaledes ofte holdt flere gange i uken. Indremissionens formand var han en tid og i endnu længere tid et interessert og virksomt medlem av bestyrelsen; i hedningemissionsforeningens bestyrelse har han ogsaa været medlem og tildels dens formand. Endelig nævnes, at han i en lang aarekke har staat i spidsen for Barbu barnehjem som formand i bestyrelsen og staar som saadan fremdeles.
Vor skoles utvikling i senere tid har Busæth fulgt med levende interesse. Derom vidner bedst hans hyppige deltagelse i vore lærermøter, større som mindre, hvor han har ydet værdifulde bidrag som foredrsgholder og debattant, samt den tid, kraft og arbeide, han har ofret vor organisation. Han har været formand i Arendal og omegns lærerforening, var med at stifte Nedenes kreds av Norges lærerforening, kom fra første stund med i bestyrelsen og stod som dens formand fra 1897 til 1904, da han paa grund av sine høie alder indstændig frabad sig gjenvalg. Busæth var kredsformand en tid, da mange og vigtige opgaver blev forelagt styret til uttalelse og løsning, og det var kun en mening om, at hr. Busæth var en dygtig formand, som særdeles godt løste den vanskelige opgave.
Som enhver efter dette vil forstaa, er der lagt tilstrækkelig beslag paa hr. Busæths tid, arbeidskraft og dygtighet. At han under disse omstændigheter er blit avholdt og agtet inden sin virkekreds, er selvsagt. Derpaa fik man det beste bevis, da han for 2 aar siden feiret sit 50-aarsjubilæum som lærer og samtidig 25-aars jubilæum som kirkesanger og skolebestyrer i Barbu. Værdifulde gaver fik han fra elever og byens lærerpersonale, desuten blev han paaskjønnet av menigheten med et offer. Komplimentert blev han av magistrat og ordfører, skolestyre og lærerpersonale in corpore, provst og prest, repreæsentanter for hedninge- og indremissionsforeningerne samt av en mængde foreldre og ældre inden kredsen – altsammen vidnebyrd om den velvilje og sympati, hvormed han var omfattet. Skolestyret har da ogsaa enstemmig indstillet ham til 600 kr. pension av kommunekassen. Alt viser at Busæth ogsaa i Barbu har nydt stor anseelse for sin dygtighet og indsigt og for sit trofaste, samvittighetsfulde arbeide i som utenfor skolen.
I slutningen av februar iaar holdt byens lærerpersonale en fest for den fratraadte hædersmand og kollega. De taler, som da holdtes, vidnet om, hvad hr. Busæth har været for skole og menighet, hvad han har utrettet av godt og gavnlig, og hvilket velsignelsesrikt arbeide han har nedlagt i de mange lange aar, han har været lærer.
Ved den tid da hr. Busæth skulde reise til Stords seminar indgik han egteskap med en gaardmandsdatter frå Ulfsten, Johanne Nilsen. De har hat 15 barn, hvorav 9 lever. Av disse er, for at nevne nogen, en apoteker og en postekspeditør. Den ældste datter er hjemme hos de gamle, en er gift, en er lærerinde og en organist, begge de sidste her i byen. Hans hustru har hat en kraftig karakter og en fast vilje – sterk baade aandelig og legemlig. Uagtet hun ofte har været prøvet med sygdom, er dog hendes kræfter endnu saavidt, at hun trods sine 72 aar med sin sterke virkelyst besøker fattige og syke. Hun har været en fortrinlig husmor, som har forstaat at skape sin mand og sine mange barn et hyggelig og godt hjem, hvor manden har kunnet hvile ut og søke nye kræfter til anstrengende og opslitende arbeide i skolen, og hvor barnene har faat en god og kristelig opdragelse.
Hr. Busæth har altsaa sluttet den gjerning, som han har tat som et Guds kald, og som han har hat saa uendelig kjær og saa sterk tro til. Den hvile, han nu har undt sig, er vel fortjent. Vi vil da ønske, at den gamle skolemands og hans hustrus alderdom maa bli lys og skjønn, med Herrens rike velsignelse hvilende over dem og deres.
O.H. Maurstad i «Norsk Skoletidende», nr 19/1908.