Meny Lukk

Olav Sætre: Turminne og ein syttandemai i Nord-Dakota

Eg var komen til Minneapolis og skulle til Nord-Dakota, for å sjå om det var nokon av dei som drog frå Vartdal som hadde etterkomarar eg kunde treffe. Eg var tenkt å reise vestover, for det var i mai og kanskje var der planar om syttandemaifeiring ein eller annan stad. Skjorta mi tok til å verte litt for lenge sidan vask, så eg la den i servanten på motellet. Tenkte kanskje det var tid for vask før eg drog. Men då kom der ein mann og spurde: Var du tenkte deg vestover? Det går ein buss om 20 minutt, viss du er kvikk, når du han. Dermed let eg skjorta ligge og gjekk til bussen. Det var ein Greyhound-buss, med bilete av ein hund på bussane. Eit selskap som den gong trafikkerte heile USA.

I behageleg fart på den snorrette vegen bar det framover det flate landet, der dei fyrste innvandrarane frå Norge fekk seg tildelt jord, svart og feit og utan stein, skaffa seg ein okse og pløgde. Sette seg opp hus av jord, og samla turka bisongjødsel til vinterbrensel, og sådde det fyrste kornet som skulde berge dei over vinteren.

Etter ein times køyring, med stopp ved mange velstelte småstader langs vegen, nærma me oss ein liten by, der eg tenkte det kunde passe å stoppe for dagen, og tok inn på eit motell. Det var ei lita kyrkje der, og etter å ha sett litt på staden gjekk eg burt til kyrkja, der det sat eit par mann som eg fekk slå av ein prat med. Då kom eg til å nemne at eg var frå Norge, men då reiste den eine seg og kom burt til meg. «Står du her og fortel at du kjem frå Norge, då kjem du som kalla. Eg har ansvaret for syttandemaifeiringa, og du skal vere hovudmann i programmet. Eg legg ned forbod mot at du forlet staden før 17. mai er over». Dermed drog han han fram visittkortet sitt og gav meg. På kortet stod «Herman Larsen. Member of the Government of North Dakota».

«No kan du legge igjen sakene dine her, det er ingen som røyver dei. Så tek eg bilen min og køyrer vestover ein times tid, der bur mor mi på 85 år åleine i eit lite hus. Ho nektar å flutta, det var der ho vart fødd og voks opp. Ho har telefon og eg skal kontakte henne. Eg set deg att der, så får ho fortelje deg frå gamletida, og så eg hentar deg seinare.»

Den endelause, flate Dakota-prærien opna seg vestover. Langs vegen gjekk det ei telefonlinje, stolpar med leidning på, kanskje også elektrisk straum. Det var tidleg på året, vatn og litt is var framleis på markane. Eg tenkte på dei første som kom her frå Vartdal, dei måtte lengte noko forferdeleg, sakne fjella og landet dei forlet.

Endeleg dukka det opp eit lite hus i dette øydet. «Her bu mor mi», sa Herman Larsen. Han hadde lykjel, gjekk burt og opna døra. «Dette er mor mi. Ho vil ikkje flutte herifrå. Det er ikkje noko å gjere med det. Men ho vert glad når ho høyrer du kjem frå Norge. So har ho mat som ho laga om sommaren av all slags bær og frukt. Berre sjå her, sa han, og opna ei skapdør. Og den må du smake på. Eg kjem og hetar deg ut på ettermiddagen.

Den gamle kvinna prata i eitt om alt. 17. mai skal eg til byen. Då skal alle lage litt mat som dei tek med. Eg skal lage fruktsupe og den må du ikkje gløyme å smake på. Men no ringde telefonen. Det er til deg, sa ho. Det var son til Herman Larsen, banksjef i Minneapolis. Det var så sjeldan å treffe ein som kom frå gamlelandet, så han vilde be meg til middag ein dag det kunde passe, så fekk han vite litt. Men eg måtte avslå, vågde ikkje ta på meg meir.

Syttandemaidagen var det møtt ein god del folk, mest eldre kvinner. Maten dei hadde med var plassert langsmed veggen, slik at alle fekk høve til å smake på alt. Men no greip Herman Larsen ordet. Høyr her! Det har vore skikk at presten har gått fyrst, men i år har vi fått ein gjest frå Norge, og eg føreslår at no går han fyrst og opnar måltidet. Dermed fekk eg æra av å opna måltidet, og fann også fruktsupa til den gamle veninna mi, som smaka heilt herleg.

Etter kvart kom eg til å tenke på at eg måtte takke for både maten og den gode mottakinga eg fekk, og det burde skje både på norsk og amerikansk. Etter ein fin takketale på engelsk sa eg: Men no skal de få høyre korleis norsk, slik forfedrane dykkar vilde sagt det. Dermed la eg i veg med ein takketale på godt norsk til stor undring for ei lydhøyr forsamling.

Det tok til å lide ut på dagen og Herman Larsen sa: Eg var i grunnen tenkt å køyre ein tur til Minneapolis i dag og bruke Lincolnen min, men så vart det dårlegvêr, så eg får bruke Buicken. Du kan få skyss viss du skal same vegen. Dermed fekk eg skyss og fint selskap attende til byen. Då dei fyrste lysreklamane tok til å dukke opp i byen, såg eg Lucy Motel, som var der eg sist budde. Herman Larsen svinga inn, tok kufferten min og gjekk inn i den store hallen med folk som kom og gjekk. Ei dame sat ved eit bord, men då ho såg meg, reiste ho seg og ropte til meg: «Hei, kjem du igjen. No har eg vaska skjorta di.» Dermed drog ho opp den gamle skjorta mi, nyvaska og nystroka, fint på ein hengar. «Er du slik kjendis her at dei vaskar skjortene dine», spurde Hermann Larsen.