Meny Lukk

Fiskeflåtens yngste mannskap tar 5 måneders isolasjon med fatning

– Hva vi gjør i fritida? Det er vårt aller minste problem. Jo, da sover vi – det er en fiskers simple plikt å ta den søvn han kan – etter en arbeidsdag som ville fått en arbeider på land til å springe til fagforeninga det forteste han hadde lært!

Det er den unge skipperen på «Ramoen», 23 år gamle Per Inge Kvien fra Vartdal, som sier dette da «Sunnmørsposten» spør hav en ungdom tar seg til i fritida under et fem måneders opphold på bankene ved Vest-grønland. Jo da, de har faktisk hatt litt fritid fra de la ut fra Ålesund 29. juli og kom tilbake med full last fem måneder seinere, 20. desember. Blant anna hadde de 16 timers opphold i fangstinga på grunn av dårlig vær. Hvor mange arbeidetimer det kan bli for dag, er det vanskelig å si, men i hvert fall styres skrittene til senga så snart det er råd, forteller Kvien.

– Jo, vi har fritidssysler, skyter den 25 år gamle bestmannen, Jostein Furnes frå Mauseidvåg inn. – Da tenker vi på hvordan vi skal få mer fisk så vi får komme oss hjem snarest mulig. Og så arbeider vi litt hardere når det er på’an igjen. Ellers blir det tid til å lese brevene hjemmefra når de en eller annen gang er i land etter forsyninger, og aviser og lettleste cowboy-bøker er populært.

29 års gjennomsnittsalder

Mannskapet på «Ramoen» er antakelig det yngste i hele fiskeflåten, i hvert fall på båter av en slik størrelsesorden. Gjennomsnittsalderen er 29 år. Yngstemann, messegutten Bjørn Enebakk fra Rovde, er bare 15 år gammel, og ellers er ti av den 18 manns store besetningen under 30 år. Eldstemann er fisker Karl Gjertsen fra Volda. Han er 56 år gammel. Skipperen er som nevnt bare 23 år.

– Det er litt av et ansvar å være så ung og ha øverste myndighet om bord i en båt til 2,2 millioner kroner og 18-20 manns besetning? – Det er det, og det føles også. Men da er det at en har behov for et godt mannskap, og det er det ikke tvil om at vi har her.

– Noen av de eldre karene er gjerne gode å ha og rådføre seg med enkelte ganger? – Det går nok ikke. Skipperen og bestmannen må ta alle avgjørelser på egen hånd.

Av ishavs-slekt

Kvien har noe å slekte på i sjømannsyrket. Faren, Per Kvien, og onkelen Rolf Kvien, er begge kjente ishavsskippere, og selv om de nå har lagt opp, vil navnene deres bli trukket fram oftye når det er snakk om fangsting.

Per Inge Kvien har drevet fiske siden 1957, og har trass i sin unge alder hele åtte sesonger bak seg på Grønland og på storsilda. Han har også rukket å ta realskolen i Ulsteinvik, og betegnende for hans travelhet er at han gjorden den fra seg på ett og et halvt år. Fiskerfagskolen på Aukra tok han i 1962, og fram til i vår har han seilt som bestmann. Turen med «Ramoen» var hans første som skipper. Han var vikar, og skal nå slutte der om bord, men vil ikke få noen vansker med å skaffe seg ny jobb. Han kan velge mellom flere skuter, men har ikke bestemt seg ennå.

Heldige

– Vi har vært ekstra heldige med denne turen, sier Kvien, og vil ikke høre noe om at det er god teft som er årsaken til det gode resultatet «Ramoen» har oppnådd. De hadde full last med 340 tonn saltfisk, 32000 liter tran og ett tonn kveite, og dette representerer en førstehåndsverdi på 1,3 millioner kroner. Mannskapslotten rekner de med skal bli 25000 kroner, men ikke ett øre av disse pengene misunnes dem. Skulle man ta i betraktning arbeidsinnsatsen, så spørs det ikke om en vanlig arbeider på land ville ligge nesten like godt an i lønn.

Været har vært enestående godt under hele turen. Bare på tilbakevegen, like etter de hadde passert Kap Farvel, fikk de seg en ordentlig «vasker». I august og september som vanligvis reknes for å være svartemåneder, var fisket langt bedre enn tidligere, og ellers også «slumpet» de over gode fangststeder.

Avreise alt i januar

Denne sesongen tror Kvien at det blir båter som reiser til Aust-Grønland alt i slutten av januar, tidligere enn noen gang før. Da varer turen trolig til mai, og så er det avgårde igjen til Vest-Grønland kort etter.

– Med så lange turer, oppstår det ikke lett gnissinger mellom mannskapet? – Det hender sjølsagt, men som oftest går det utrolig fint. Alle er innstilte på å arbeide hardt for å komme fort hjem, og da blir det faktisk ikke så god tid til å krangle. Kameratskapet her om bord har forresten vært enestående godt. Det kommer kanskje av at her er gode sanitærforhold om bord med blant annet to dusjer, her er gode lugarer, trivelige messer, og ikke å forglemme god mat!

Det siste sies med et sideblikk på stuerten, Per Espenakk, som straks rykker til og sier at maken til mathester! Det er utrolig hva karene kan lange inn til et måltid. Varm mat skal de ha tre ganger daglig, og ellers er det kaffe både tidt og ofte.

Radioprogrammene lyspunkt

– Radioprogrammene som blir laget av Vigra lokal og sendt til Godthåp radio er fine saker, og er en god oppkvikker, sier bestmann Furnes. De sender hver søndag ettermiddag, og kunne gjerne vart en time lenger. De programmene går vi nødig glipp av. Ellers får vi inn Vigra en gang i mellom, og kortbølgesendinga fra Fredrikstad hører vi fint.

Dette, samt sporadisk post, er all forbindelse karene har med dem hjemme i løpet av en fem måneders tur. Og så Rogaland radio, selvfølgelig. Samband med andre folk har de bare under et par turer i land, og når de kommer på praiehold av en annen fiskebåt.

De to unge ansvarhavende om bord i «Ramoen» innrømmer at det er et hardt liv, ofte et blodslit. Men å kutte ut og ta seg jobb på land mens de ennå er ung? Å nei, det blir nok mange sesonger ennå, både på Grønland og storsilda.

Or Fiskaren 5. januar 1966.